Ny Stavanger-bok:
– Næringsliv bygger identitet

Arbeidet gjøres på dugnad. Ideen har Roalkvam og Johnsen båret på lenge. Egentlig har de «holdt på i 40 år» med innholdet i boken, men det er de siste to årene at arbeidet har tatt en konkret bokform. 

Trenger forhåndsbestillinger 

Planen er at den cirka 400 sider lange boken skal trykkes i 1000 eksemplarer. Til det trengs 300.000 kroner. 

– Vi kan undersøke, grave i arkiver og skrive på dugnad - men vi får ikke trykket på dugnad, sier Roalkvam. 

Derfor frir forfatterne til næringslivet og privatpersoner, lag og organisasjoner om å forhåndsbestille bøkene, for å få inn penger til å trykke boken.

Forfatternes perspektiv går fram til rundt 1980, til årene da Stavangers næringsliv endret seg på nytt – til det vi kjenner Stavanger i dag. 

– Vi løfter fram forhistorien med et rikt industrimiljø før dette. Hadde ikke «oljå» kommet, så hadde kanskje noen av disse næringene bestått den dag i dag, sier Roalkvam.

Boken presenterer mangfoldet av næringer og produksjonsbedrifter i Stavanger, med vekt på industrien i Østre bydel. 

Forfatterne vil synliggjøre hvilke produkter som ble skapt og peke på utviklingstrekk for næringene og byen. 

En by av betydning 

Det var i løpet av 1800-tallet at Stavanger blir en by av betydning. Det var sild i sjøen. Det ble bygget seilskuter. Fra rundt 1800 til 1900 økte innbyggertallet i Stavanger fra 2500 personer til rundt 30.000. 

Håndverk dominerer, men det bygges gradvis opp mer industriell virksomhet. Hermetikkfabrikkene blir dominerende. Brisling på boks. 

Det meste av industrien ble etablert i Østre bydel. På mange måter datidens «Forus». Her lå tyngdepunktet for sildesalting, skipsverft og reperbaner. 

– Men det var langt fra bare hermetikk. Den generelle samfunnsutviklingen fører også til en rekke nye industrietableringer i Stavanger, som inntar tredjeplassen blant landets industribyer, forteller Roalkvam. 

Mot slutten av 1800-tallet fikk man det som utvikler seg til varig industri. I tillegg til hermetikkfabrikker, får byen kjemiske fabrikker, gassverk, blikkemballasjefabrikker, konfeksjonsfabrikker. Det produseres sko, trevirke, møbler, leketøy såper, gummiprodukter, grafikk og trykk. 

– Det aller meste man trengte ble produsert i Stavanger. På den tiden var det aller meste av næringslivet lokalt eid. Det var en identitet mellom folk og industri. 

– Var ikke fattig 

– Det er en myte at Stavanger var en fattig by. Kommunen var fattig, ja. Kommunen brukte mye penger på å kjøpe land og legge til rette for en tiltrengt storsatsing på boligbygging på 1950- og 1960-tallet, samtidig som de skattet innbyggerne så lavt som mulig. Folk flest hadde det stort sett fint, og tjente greit. En vanlig lønn på Rosenberg var helt sammenlignbart med andre steder i landet.

Den gang produserte for eksempel lokale bryggerier til lokale kunder. Senere kom krefter fra andre deler av landet, og så kom internasjonale aktører. 

– Man fikk et frislipp. Bryggeriene begynner å konkurrere. Tou ble oppkjøpt av Ringens, som ble oppkjøpt av Carlsberg. Man forsvant ikke fordi man ikke lyktes, men fordi det var andre krefter i sving. Bare noen få bedrifter greide å omstille seg og ha fortsatt lokal forankring, sier Roalkvam. 

– Billig import raserte deler av den norske industrien. Boken legger også vekt på at det har gått for langt når det gjelder fremmedgjøring av produksjon. Vi vet ikke hvem som eier bedriftene lenger. I dag legger vi vekt på produktene, ikke historien bak og hvordan produktene ble til, sier Johnsen.

 Boken skal fortelle om de ulike bedriftene. Hvor de holdt til, og hva de produserte. Et oppslagsverk. Historier verdt å ta vare på.

 – Næringsliv er identitetsskapende. Vi vil fortelle om utviklingen som har skjedd. Boken har ikke hele historien, men det er en historie som skaper engasjement og bevissthet på den næringsmessige og den kulturelle identiteten i Stavanger, avslutter forfatterne.