Slikkepinnen i kirsebærhagen

Det har gått noen tiår siden Nina Ellen Ødegård (43) debuterte som slikkepinne.
En av regionens fremste scenekunstnere valgte heldigvis tidlig å skynde seg langsomt.

Nina Ellen Ødegård har vært tilknyttet Rogaland Teater i 20 år, og er denne vinteren aktuell med forestillingen «Vinterhagen».

Nina Ellen Ødegård har vært tilknyttet Rogaland Teater i 20 år, og er denne vinteren aktuell med forestillingen «Vinterhagen».

Nina Ellen Ødegård har vært tilknyttet Rogaland Teater i 20 år, og er denne vinteren aktuell med forestillingen «Vinterhagen».

Det har blitt mange strålende anmeldelser og kritikker underveis, samt både en kulturpris, Heddapriser og andre utmerkelser. Denne høsten har hundretusener av TV-seere fulgt henne i TV-serien «Etterglød» på NRK, en dramaserie som i oktober ble kåret til beste europeiske TV-drama i Prix Europa. I sin første store hovedrolle utenfor teaterscenen spiller Ødegård trebarnsmoren Ester, en gift kvinne i 40-årene som får diagnosen livmorhalskreft, men hvor historien like mye er en hyllest til livsgleden, kjærligheten, familien og vennskapet.

Det har blitt noen permisjoner og utflukter underveis i karrieren, men Rogaland Teater har alltid vært hennes andre hjem. Først som publikum, dernest i barneteateret og fra 2002 – og som nyutdannet fra Statens teaterhøgskole – en ung og lovende ensembleskuespiller med fast jobb på regionens eneste teater.

Denne vinteren kan du se henne som godseier Andrejevna Ljubov i Anton Tjeskovs dramakomedie «Kirsebærhagen», en forestilling om menneskets evne til å fortrenge det ubehagelige og heller konsentrere seg om det likegyldige og underholdende.

I begynnelsen
Helt siden hun var barn har Nina Ellen Ødegård vært opptatt av teater og film. Sammen med moren som publikum på forestillinger i regi av barneteateret, eller med familien foran TV-apparatet for å se Fjernsynsteateret eller en og annen film. Som barn drev hun med ulike aktiviteter, og allerede som 9-åring ble hun en del av ensemblet på barneteateret.

– På den tiden drev jeg med latinamerikansk dans på KNA-hotellet. Hver torsdag kjørte far og jeg forbi teateret, der det alltid var utrolig mange barn utenfor. Jeg husker jeg spurte min far hvorfor det var så mange unger der. Det visste han ikke, men jeg fant ut på egen hånd at det dreide seg om en barneteaterklubb.

Der hadde Nina Ellen Ødegård også lyst til å være. En dag ringte hun selv til teateret, fikk snakke med Elsa Nordvang, og ble fortalt at det kostet 25 kroner i halvåret å være med og at hun var hjertelig velkommen. Selv i 1988 var ikke 25 kroner all verden, og foreldrene ga sitt samtykke. Da var det på mange måter gjort.

Slikkepinnen
Hennes alle første forestilling var i Roald Dahls «Charlie og Sjokoladefabrikken», og hun ble tildelt rollen som slikkepinne.

– Hadde du replikker?

– Jeg hadde en sang som ikke hadde gått inn under dagens reglement. Man vil forstå det når man hører den, og vi tre som spilte slikkepinner, en jente som het Merete, Pia Tjelta og jeg, har ledd mye av det i ettertid.

– Husker du fortsatt sangene og replikker fra den tiden?

– Nei, ikke nødvendigvis, men akkurat den husker jeg. Det skal heller ikke så mye til før sanger eller replikker dukker opp igjen. Men når jeg sitter her i dette rommet, kan jeg ikke huske alle replikkene til kveldens forestilling. For meg fungerer det som en slags «intuning», jeg er avhengig av å innta et emosjonelt tankesett som ikke nødvendigvis er mitt eget.

– Hvordan forbereder du deg til en forestilling?

– Som regel har jeg en rutine eller en praksis. Den prøver jeg å holde før alle forestillinger, men alle roller får sin egen praksis. I «The Mute» i Konserthuset, som var en mer fysisk krevende forestilling, var det viktig å ha kjent på høy puls i løpet av dagen, slik at ikke hadde innbytterpuls når forestillingen startet. På Kirsebærhagen som vi spiller nå, må jeg ha innabords en god treningsøkt i løpet av formiddagen, for så å finne en ro i kroppen. Da handler det om å finne en slags avspenthet.

Et og annet pust
– Er det noen forskjell på om det dreier seg om en premiere eller den femtiende i rekken?

– Det er en jobb å sørge for at det ikke blir en rutine. Om jeg klarer det er både og, men det er absolutt noe jeg ønsker å oppnå. Jeg forsøker alltid å nullstille meg. Men ingen forestillinger er like. Plutselig kan det dukke opp et eller annet pust i salen, og jeg kan bli inspirert av et menneske jeg ikke kjenner. Av og til kan jeg spille en forestilling for en person uten at det nødvendigvis synes, for å gjøre det nytt eller friskt.

– Ligger det i dette et ønske om alltid å prestere maksimalt?

– For meg er en forestilling en kollektiv kunstform, eller et lagspill. Da må en tune seg inn på dem man er sammen med på scenen. Men det er også et lagspill med dem som sitter i salen. Det er dem jeg ønsker å lage et rom for, slik at de eventuelt kan se inn i seg selv eller kjenne seg igjen i en av karakterene. Det er mer en drivkraft, og sanseapparatet mitt er på høygir når jeg står på en scene.

­– Hender at det du er misfornøyd etter en forestilling?

– Det skjer absolutt. Jeg kan ha blitt redd, ikke klart å frigjøre meg og fått det vi på fagspråket kaller for det ytre øye. Noe som innebærer at man ser seg selv fra utsiden og blir veldig selvbevisst. De tilfellene fortoner seg for meg som en klam følelse.

Et ekteskap
Nina Ellen Ødegård har vært en fast del av ensemblet på Rogaland Teater i 20 år, men har hatt noen permisjoner underveis. Som skuespiller på et institusjonsteater har man trygg jobb og fast inntekt, men er også i en posisjon der andre bestemmer hvilke roller man skal gjøre. 

– Noen ganger oppleves et prosjekt som en ren forelskelse, andre ganger som et ekteskap som har vart en stund og hvor man må passe seg litt for ikke å forsure gruppen, og noen ganger som et tvangsekteskap. Men det er min plikt å prøve å finne kjærligheten uansett. Jeg har ikke mange erfaringer hvor jeg ikke har trivdes. Samtidig har det også vært viktig for meg å kunne ta noen pauser fra teateret og gjøre noe annet. Både for å møte nye konstellasjoner og nye kunstformer. Det oppleves som om man får flere verktøy i kassen som skuespiller. Noen ser på deg med litt friske øyne, og så kommer man hjem og ser på sine kollegaer med friske øyne.

 Ester
I rollen som Ester i «Etterglød» traff hun også et litt annet publikum. Nina Ellen Ødegård har i mange år vegret seg for å ta større roller i film og TV-serier.

– Jeg var veldig redd for film og TV-mediet, og de gangene jeg hadde noen roller i yngre alder opplevde jeg at jeg manglet kontroll og dette universet som noe ubehagelig. Så har jeg blitt mer voksen, jeg har jobbet lenge i teateret og kjent på at nå følte jeg meg klar.

 Nina Ellen Ødegård har gjort utallige roller, og vunnet mange priser, men har lenge vegret seg mot større film og TV-roller.

 Nina Ellen Ødegård har gjort utallige roller, og vunnet mange priser, men har lenge vegret seg mot større film og TV-roller.

 Nina Ellen Ødegård har gjort utallige roller, og vunnet mange priser, men har lenge vegret seg mot større film og TV-roller.

Jeg ble kontaktet av regissøren i «Etterglød», leste manus og syntes det var veldig bra, og vi jobbet veldig godt med å få til en god ensemblefølelse i vennegjengen i serien.  For meg opplevdes det likevel ubehagelig og krevende å kjenne på det ansvaret som lå på meg som skuespiller, og ikke minst på temaet jeg skulle forvalte. Men i ettertid har jeg fått ekstremt mye brev og tilbakemeldinger fra folk som enten har gjennomgått, går gjennom eller har behov for å uttrykke seg og føle seg sett. Det er jeg veldig takknemlig for.

I sentrum
– Hva betyr responsen du fikk på serien for deg og din egen skuespillekarriere?

– For å være helt ærlig så tappet dette prosjektet meg for krefter. Det må balanserer litt ut. Yrkeslivet er en ting, men jeg vil også at livet mitt skal være rett. Jeg kommer til å jobbe for å gjøre mer film og TV i fremtiden, men det er et eller annet med at det er så mange i min egen bransje som jakter og jakter. Jeg er litt redd for å bli sånn. Det gjør noe med deg å ha alle lamper og kamera på deg i fire måneder, der alle kommer med noe til deg, serverer deg kaffe, oppmerksomheten. Man er så utrolig unaturlig i sentrum. Jeg sa til mannen min da jeg kom hjem at du må huske å gi meg applaus når jeg tar ut av oppvaskmaskinen.

 Veggen
Alle skuespillere har et eksponeringsbehov, men ikke for en hver pris. Det har også Ødegård kjent på.

– Jeg gjorde mange store roller i løpet av en treårsperiode da jeg var i 20-årene. Det var intense år, og jeg mistet meg selv fullstendig og gikk på den berømte veggen – både fysisk og psykisk. Det var for mange roller oppå hverandre. Jeg hadde ingen strategi for å få ut den ene rollen og inn neste. De sto i kø - alle var der - hele veien, og jeg måtte ta en pause og stoppe opp. Da leste jeg en bok av Finn Skårderud som heter «Uro», og om kunstneren og applausen. Han beskrev hvordan en person som får mye applaus – og jeg hadde selv fått det i disse årene – kan holde seg gående lenger, men uten å ha en kjerne. Det trillet noen tårer da jeg leste dette.

Konsekvensen var at Ødegård tok permisjon og flyttet. Hun dro til Oslo, fikk jobb på Oslo Nye Teater og en avtale om å kun jobbe med et stykke om gangen. Etter tre år dro hun tilbake til Stavanger og Rogaland Teater.

Kongsgård
Det er i Stavanger hun er født og trives best. Hun er oppvokst på Hundvåg, gikk på Skeie ungdomsskole og tok videregående på Kongsgård. Siste året melde hun seg på skoleteateret, og til tross for mange år på barneteateret, var det på Kongsgård hun bestemte seg for å satse på skuespilleryrket.

– Jeg gikk i en klasse der det var mange mentale utfordringer. På skoleteateret skulle vi sette opp et stykke som handlet om dette. Jeg skulle spille moren til gutten som hadde havnet på psykiatrisk. Det var da jeg forsto for første gang at jeg på scenen fikk sagt så mye av det jeg mente, uten at jeg trengte å være meg. Jeg opplevde et rom som åpnet seg og der jeg kunne   uttrykke den kunnskapen jeg hadde.

– Dersom du ikke hadde blitt skuespiller, hvilket yrke ville vært naturlig for deg å jobbe i?

– Jeg vet ikke, men jeg husker at jeg drømte om å bli lærer, eller tenkte at det var noe jeg kunne ha gjort. Jeg har også alltid skrevet litt. Kanskje det kunstneriske hadde kommet ut den veien.

Logistikk
Nina Ellen Ødegård er gift med Anders Dale, også han skuespiller ved Rogaland Teater. De har spilt mange roller sammen. En av de mest minneverdige for mange er oppsetningen «Scener fra et ekteskap» som ble satt opp høsten 2019.  Dale har vært tilknyttet Rogaland Teater siden 1994, men har i likhet med ektefellen tatt noen permisjoner underveis. Sammen har de en jente på 10 år, mens Anders har tre barn voksne barn fra tidligere ekteskap.

– Et ektepar hvor begge er skuespillere ved samme teater innebærer kanskje en utfordrende familielogistikk?

– Jeg elsker å spille med Anders, og kan ikke gå til sjefen min å si at det vil være fint om vi aldri spiller samtidig. Samtidig må vi av og til si fra om at nå hadde det vært fint om vi ikke gjorde det. Det blir jo en del ekstra utgifter til barnevakt. Da barna til Anders bodde hjemme, hjalp de til. Besteforeldre stiller også opp, det samme gjør fadderbarnet mitt og jeg har forsynt meg med unge fra barne- og ungdomsteateret som barnevakt. Det går litt i bolker, og jeg kjenner noen ganger at det tærer på kreftene. Men samtidig har vi også fri på dagtid av og til, slik at vi kan skape noen rom andre foreldre ikke har i en travel kjernetid.

 Savn
– Savner du ledige frihelger og kvelder?

– De fleste vennene mine driver ikke med teater. Jeg kan bli trist eller kjenne på en form for utenforskap av å ikke kunne være med på hytteturer til Sirdal eller å kunne møte venner på kvelder over en kopp te. Men jeg har noen bolker innimellom der jeg har ledig, og skal på venninnetur til London i desember. Når det er sagt: Jeg hadde ikke jobbet her om jeg ikke kjente og trodde på at teateret har en viktig rolle. Det er få møteplasser igjen i samfunnet hvor man samles og setter ord på noe som er viktig. For meg er teateret et sakralt rom – uavhengig av alt. Der kan man komme inn og kollektivt høre de samme ordene og være en del av noe som er større enn oss selv, og reflektere rundt det.

 Familie og jul
– Det nærmer seg jul. Hvilket forhold har du selv til høytiden?

– Jeg koser meg i julen, men prøver å bli ferdig med gavene i november for at desember skal bli roligere. Men den blir jo sjelden det likevel. Desember er jo også den mørkeste tiden, og jeg blir litt lat når det er mørkt. Jeg liker stearinlysfølelsen og en god sofa. Jeg er ikke så veldig religiøs, men denne tiden av året er jo en slags ventetid og jeg klamrer meg litt til at nå er det lov å sette seg ned å vente på at noe godt vil og kan skje.

 – Hva er det viktigste i livet ditt?

– Familien. I en logistikkverden opplever jeg at man må velge å ta seg tid til å være sammen. Jeg liker følelsen av samling og ro rundt middagsbordet. Venner er viktig, og for meg også yoga som jeg har praktisert i 17 år.  Dersom jeg skal beskrive mitt sterkeste kort i yrket mitt er det en form for kroppslig intelligens. Jeg husker ikke som mange andre hva noen sa eller gjorde når og hvor, men jeg husker hvordan ting føltes. Jeg kan komme inn i et rom og få kroppslige minner. Når jeg går inn i en rolle så er det dette apparatet som er veldig i gang, og noen ganger – når noen har skrevet en rolle med emosjoner som ikke er mine – så fastner de. Yogarommet er en praksis for meg som avspenner kroppen og hvor jeg driver fysisk fostring. Samtidig er rommet stille, hvor jeg kan gå inn og kjenne på hvordan jeg har det.

Lyset
– Hva er du redd for?

– Jeg er et lett offer for krig i verden og miljøkatastrofer, frykt og elendighet, Putin og Trump. Dersom jeg går inn i dette har jeg et nervesystem som gjør at jeg forsvinner. Min svakhet er at jeg blir fort redd. Blir man sint, får man det ut. Redsel er mer lammende. Jeg har tenkt at mitt bidrag i verden er å peke på lyset, på det som er varmt og godt, det man kan gjøre noe med og som er lyst her og nå.  Både i livet – og yrkeslivet.

– Det ligger jo en optimisme i det?

– Jo, men jeg er nødt til å være optimist.

NINA ELLEN ØDEGÅRD
Alder: 43 år
Sivil status: Gift, ett barn
Bosted: Storhaug i Stavanger
Aktuell: I forestillingen «Vinterhagen»

– For meg er teateret et sakralt rom – uavhengig av alt, sier Nina Ellen Ødegård.

– For meg er teateret et sakralt rom – uavhengig av alt, sier Nina Ellen Ødegård.

– For meg er teateret et sakralt rom – uavhengig av alt, sier Nina Ellen Ødegård.