To norske vindturbiner til havs - på 20 år

Nær 20 år er gått siden Norsk Hydro startet prosjektet som noen år senere resulterte i verdens første flytende testvindmølle til havs. I løpet av alle disse årene har antall vindmøller i den norske delen av Nordsjøen vokst med 100 prosent - fra en til to.

Belinda Taranger Ingebrigtsen er stolt av CMS Kluge sitt tydelige søkelys på mangfold og likestilling. I tillegg trives hun og kollegene svært godt i de lekre kontorlokalene i Herbarium.

Begge er en del av et testprosjekt. Den første ble installert utenfor Karmøy i 2009, den andre i samme farvann i 2021. Til sammenlikning har antall tilkoblede havvindturbiner ute i Europa har for lengst passert 5000, der den desiderts største andelen står fast på havbunnen på grunnere vann.

Først til høsten vil Hywind Tampen - Norges første flytende havvindanlegg – starte produksjonen som skal forsyne feltene Gullfaks og Snorre med kraft. Totalt 11 turbiner vil gi en kapasitet på 94,6 megawatt. Den totale kapasiteten fra havvind i Europa nærmer seg i dag 30 gigawatt.

De to første havvindfeltene som det i vår ble åpnet for å søke om konsesjon om i Norge -  Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II -  vil begge eksportere strøm til land, men vil trolig ikke starte produksjonen før om sju-åtte år. Da kan det ha gått 25 fra Hydro søkte om konsesjon til å drive den første testvindmøllen i Nordsjøen.

Olje og gass
Til sammenlikning tok det ni år fra Phillips Petroleum i 1962 søkte om å få lete etter olje på norsk sokkel til Ekofiskfeltet var i produksjon.  Fem år etter at den første norske letebrønnen ble boret i mars 1966, var felt i produksjon, et eget oljekontor underlagt industridepartementet var etablert, det samme var Oljedirektoratet og et statlig norsk oljeselskap.

Rosenkilden har sett på tidslinjene for planlegging, utvikling og produksjon av olje og gass fra Nordsjøen med den utviklingen som senere har funnets sted i forbindelse med vindkraftutbyggingen til havs. Mens Norge i løpet av få år utviklet seg til å bli en olje- og gassnasjon av betydning, har markedet for produksjon av ny og mer bærekraftig energiproduksjon blitt overlatt til alle andre Nordsjøland, der spesielt Storbritannia, Danmark, Tyskland og Nederland har satt seg selv i førersetet.

Tidobling
Så sent som i mai i år inngikk Danmark, Tyskland, Nederland og Belgia en avtale om å tidoble havvind-kapasiteten i Nordsjøen til minst 150 gigawatt innen 2050. Norge ønsket ikke å være en del av dette samarbeidet.

Noen dager tidligere hadde regjeringen Støre lansert en storstilt satsing på havvind, med en ambisjon om å tildele områder for 30 000 MW havvindproduksjon i Norge innen 2040. Planene innebærer om lag 1500 havvindmøller utenfor norskekysten, men regjeringen tar først sikte på å gjennomføre neste runde med tildeling av konsesjoner for havvind i nye områder i 2025.

Så sent som ved årsskiftet var den totale kapasiteten fra havvind i Europa på 26 gigawatt, der Storbritannia alene står for rundt 10,5 gigawatt havvind i drift. En rekke norske selskap er involvert i havvindparker over hele verden.

Satsing
– Satsingen i Norge på havvind har vært halvseriøs, mener førsteamanuensis ved NTNU, Egil Tjåland, og han er ikke alene.

I januar tildelte skotske myndigheter 17 havvindlisenser i områder rundt skotske-kysten med en total produksjonskapasitet på nær 25 gigawatt. Det tilsvarer alene 80 prosent av kapasiteten til norsk vannkraft. Alene vil disse lisensene kunne produsere like mye energi som alle dagens havvindanlegg i Europa til sammen. Anleggende skal bygges både som flytende, faste eller kombinerte installasjoner. Blant selskapene som fikk tildelt lisens er tre norske. Fra før av opererer både Equinor og Aker Offshore Wind vindkraftanlegg utenfor skotske-kysten.

Mens det statlige oljeselskapet fortsatt venter på igangsette produksjonen på Hywind Tampen, er Equinor involvert i en rekke havvindprosjekter ellers i verden. I Storbritannia dreier det seg om Dogger Bank, Hywind Scotland, Sheringham Shoal, Dudgeon, i USA om Empire Wind og  Bacon Wind og i Østersjøen om MFW Bałtyk I, MFW Bałtyk II and MFW Bałtyk III.

Lunkne, men ikke helt bakpå
Norge har vært bakpå, men har mulighet for å ta igjen det forspranget andre nasjoner i dag har i satsingen på havvind. Det mener flere aktører Rosenkilden har snakket med. En av dem er Janne Thygesen. For få år siden skrev hun en doktoravhandling ved UiS der hun  sammenliknet politikken og planleggingen som har funnet sted i forbindelse med utbygging av vindkraft i Norge og Skottland. Thygesen var på det tidspunkt samfunnsforsker ved IRIS.

– Jeg synes det er litt vanskelig å svare helt definitivt på om Norge generelt kan sies å ha vært mer lunkne enn andre land når det kommer til havvind. Mitt inntrykk er at Norge, når det kommer til nye, mer umodne fornybare energiteknologier - som bølgekraft, solkraft og havvind - har vært flinke og offensive på grunnforskning og tidlig pilot-fase. Hywind har jo blitt en suksess som har gjort at vi er langt framme teknologisk sett på flytende havvind. Men når det gjelder å satse og subsidiere nye fornybare energiteknologier fra grunnforskning og "tidlig pilot"-fasen til å bygge ut i storskala i markedet - noe som er nødvendig for å bidra til at teknologiene modnes - kan Norge sies å ha vært lunken i forhold til land som Danmark, Tyskland og Storbritannia, sier Thygesen.

Andre tar kostnaden
Hun viser til at det å sitte på gjerdet og vente på at andre skal ta kostnadene med å modne teknologiene i markedet, før man bygger ut noe særlig av fornybarteknologien, har vært typisk for Norge.

– Kostnadseffektivitets-hensynet har vært det styrende hensynet i ny fornybar-utbygging til Norge. Denne strategien har norske regjeringer fulgt i fornybarpolitikken siden 1990-tallet. Kun de mest modne teknologiene har blitt bygd ut, sier Thygesen.
I sin avhandling viser hun blant annet til at Norge og Skottland hadde samme utgangspunkt rundt tusenårskiftet. Ved inngangen til 2016 hadde Skottland bygget ut fem ganger så mye vindkraft som Norge, i dag er forskjellene enda større.

Langt raskere
Bortsett fra vannkraften hadde ingen av landene ved årtusenskiftet produksjon av energi fra fornybare kilder. Men i Skottland gikk ting langt raskere. Thygesen viser til at det tok 17 år før det ble lagt frem en ny stortingsmelding om energipolitikken i Norge. Det skjedde først i 2016. Skottland innførte allerede i 2002 støtteordninger i form av el-sertifikater, i Norge skjedde det ti år senere.
Hun viser også til at det er flere årsaker til de store forskjellene mellom Skottland og Norge. En av dem har vært mangel på en klar ledelse i energipolitikken i Norge, en annen mangel på klare mål og visjoner.

Miljøkonflikter
Avhandlingen har hatt et særlig fokus på vindkraft på land i og med at det har vært den dominerende teknologien som har blitt bygd ut fram til nå. Her har «grønt mot grønt»-konflikten mellom natur og klima vært et sentralt konfliktområde, som hevdes å representere bare en forsmak på fremtidens miljøkonflikter.

– Denne synes skottene å ha løst på en måte som fikk bredere aksept enn i Norge – blant annet gjennom mer tillitsbasert dialog med miljøaktører for å styre unna naturkonflikter, og gjennom å koble kraftutbygging tydeligere til faktiske klimakutt.
 Thygesen fremhever i avhandlingen viktigheten av å lære fra den konfliktfylte landvind-utbyggingen når man nå satser til havs – blant annet gjennom tillitsbasert og grundig dialog med berørte miljøinteresser, fiskerinæringen osv, slik at grønt mot grønt-konflikten kan håndteres på en bedre måte.

For lang tid
I Norge har Frank Emil Moen i flere år vært en talsmann for vindkraft, også til havs. Han er utdannet marinbiolog, og er i dag administrerende direktør i Energy Innovation AS og har lenge vært engasjert i arbeidet med å bygge opp kompetanse innenfor on- og offshore vind. Han er enig i at det har tatt for lang tid i Norge å bestemme seg for å satse på havvind.

– Ja, det har tatt for lang tid. Men det er fortsatt et tidsvindu som kan brukes godt hvis regjeringen følger opp ambisjonen om å forsere utlysing og konsesjonsprosess gjennom å "skynde seg grundig» med hensyn til Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II som allerede er åpnet, og sørge for en vesentlig styrking av ressurser til NVE og departement som skal saksbehandle og klagebehandle. Ambisjonen om 30 GW utlyst innen 2040 er svært bra og fremoverlent, men det er helt avgjørende at arbeidet med åpning av nye områder - og ikke minst, tilrettelegging av nettkapasitet både nasjonalt og interkontinentalt prioriteres høyt.

Vil vokse dramatisk
Moen mener det vil være helt avgjørende å få fortgang i utviklingen av et betydelig hjemmemarked for å sikre sterke, konkurransedyktige norske leverandørkjeder i et europeisk og globalt marked både for bunnfast og flytende vind. Han viser til at markedet allerede er stort, og vil vokse dramatisk de neste par tiårene.

– Det vil også være avgjørende at det satses på utdanning for personell. Uten personell med riktig kompetanse til installasjon, drift og vedlikehold - både fagarbeidere og innen høyere utdanning, så vil norske selskap oppleve problemer både med gjennomføring i hjemmemarkedet, og i den internasjonale konkurransen. Når vi vet at så mye som 43 % av totalverdien i livsløpet til en offshore vindpark er knyttet til drift og vedlikehold, så vil grunnopplæring, men også omskolering / etterutdanning for personell som i dag jobber innen olje- og gass være svært viktig, sier Moen.

Ikke samme behov
Energikommentator og forfatter av flere bøker om norsk oljehistorie, Bjørn Vidar Lerøen, tror heller ikke Norge er for sent ute.
– Dels har Norge vært en så stor produsent av olje og gass, og dels har vi slått oss til ro med at vannkraften stort sett dekket vårt innenlandske forbruk til lave priser. Vi har ikke hatt et påtrengende behov for å gjøre noe annet, slik andre land har hatt, sier Lerøen.
Han vil ikke bruke ordet arrogant om Norges holdning til blant annet vindkraft, men mer preget av en oppfatning om at Norge har hatt råd til å innta en avmålt holdning.
– Har det vært en feilvurdering å innta en slik holdning?
– Nei, mer en undervurdering. Vi har vært bortskjemt med tilgang til rimelig vannkraft som har gitt oss et eventyrlig konkurransefortrinn. Nå er vi i en helt annen situasjon. Den energikrisen vi nå opplever er verre enn noen andre energikriser vi har opplevd. Samtidig er konfliktene rundt klima blitt tilspisset, kravet om karbonnøytralitet har økt og alle innser at noe må gjøres. Utfordringen ligger også i at behovet for energi i verden øker, mens oljeselskapene investerer betydelig mindre i leting og utbygging.

For sent
– Er Norge for sent ute når regjeringen nå legger frem en havvindsatsing mot 2050?
– Vi har kommet sent i gang, men ikke for sent. Det som er viktig å føye til er at dette blir et vesentlig mer konkurransedrevet marked. Det er mye som skal til for å bygge disse vindparkene, eksempelvis mineraler. Der er Norge i en heldig situasjon. Vi har mye penger, teknologi og er i ferd med å påvise store mineralforekomster i norske farvann. Norge er ingen frontrunner på dette området i dag, men viljen er større. Det er nå det haster, og det er nå vi kan hente inn forspranget. Det blir som å se Jacob Ingebrigtsen løpe en 5000 meter, som fra å ligge langt bak i feltet begynner å akselerere for så å komme i front. Det er det vi nå må gjøre.

– Satsingen har vært halvseriøs

– Satsingen i Norge har vært halvseriøs, men Sør-Vestlandet har naturlige forutsetninger for å kunne gå tungt inn i havvind. Det mener førsteamanuensis ved NTNU, Egil Tjåland.

Han viser både til den erfaringen regionen har opparbeidet gjennom olje- og gassprosjekter i flere tiår, men fremhever også den voldsomme omstillingsviljen industrien besitter.

– I tillegg finnes det kapital i denne regionen, noe som vil være en helt sentral forutsetning, sier Tjåland.

Egil Tjåland er sivilingeniør i geofysikk, og Instituttleder ved Institutt for Geovitenskap og Petroleum ved NTNU. I tillegg er han generalsekretær i Norwegian Forum for Marine Minerals,  og brenner for næringsutvikling. Til daglig jobber han mest med havbunnsmaterialer, og mener åpning av norsk sokkel til leting og produksjon av marine mineraler vil kunne åpne opp for en ny norsk industri. Det vil også satsingen på havvind kunne gjøre, mener Tjåland.

 

Kniven på strupen

– Satsingen på havvind i Norge har vært halvseriøs, og det er ikke før kniven er på strupen - foranlediget av en voldsom stigning i strømprisene og Russlands reduksjon av gassleveransene til Europa - at interessen plutselig er blitt stor. Den er tuftet på et nødvendig og umiddelbart behov, som ikke var til stede tidligere. Da var det mer noe som var kjekt å ha i porteføljen.

– Har Norge bedre forutsetninger enn de fleste for å satse på havvind?

– Forholdene er på vår side. Vi har de mest vindsikre områdene i verden, en lang kystlinje og gode forutsetninger i form av smarte og oppfinnsomme folk som alltid har vist evne til rask omstilling. Men den viktigste forutsetningen er nok at vi har finansielle muskler som gir oss en mulighet - om vi bare vil.

– Kan vi bli en stor nasjon i form av produksjon av energi fra havet, selv om mange mener vi er ute i seneste laget?

 

Økonomien

– Ja, det finnes ingenting som skulle tilsi noe annet. Begrensningene ligger i første rekke i økonomien i en slik satsing – sett i forhold til annen type industri. Vi har en stor olje- og gassbransje i Norge, havvind er pr i dag ikke spesielt lukrativt økonomisk. Man må i så fall få sterke signaler om at dette er noe vi må gjøre for å oppnå bærekraftmålene, og penger til å investere i annet enn olje og gass. At denne industrien vil vokse, er jeg ikke i tvil om, men hvor stor den blir, er jeg mer usikker på. Her spiller flere faktorer inn, blant annet prisnivået og forsyningen av strøm i Europa, sier Tjåland.

Også utbygging av havvind vil ha miljømessige konsekvenser. Men Tjåland er opptatt av at for å kunne produsere renere energi i havet - eller utvinne mineraler på havbunnen som er viktige på veien mot en mer bærekraftig utvikling - vil måtte gå på bekostning av noe.

 

Balanse

– Det er en vanskelig problemstilling, og en balanse politikerne må forholde seg til. Spørsmålet er hvor mye man er villig til å ofre for å få til en ønsket effekt. Når spørsmålet er vanskelig politisk, skyver man ofte på det. Men løftene ligger der - også fra Norge - om karbonnøytralitet innen relativt få år. Når man lover noe man ikke klarer å holde, mister man troverdighet. Og skal løftene innfris, vil det være et behov for en storstilt utbygging, både i form av vind, sol, co2 fangst og lagring. På toppen av dette må også kritiske mineraler skaffes. Innen 2030 skal man øke mineralproduksjonen globalt med sjugangen, det er nesten umulig. For å få dette til, tvinges man til å ta en rekke interessante beslutninger.

– Opplever du at debatten rundt dette er preget av urealistiske oppfatninger av hva som faktisk må til for å iverksette produksjon av bærekraftig energi eller utvinne mineraler som er nødvendige for å få til et grønt skifte?

– Ja, Gro Harlem Brundtland sa i sin tid at alt henger sammen med alt. En ting er å være opptatt av fanesaker, men det å møte realitetene er noe helt annet. Klima- og miljøbevegelsen representerer gode korreksjoner, men kan også stenge for det som faktisk er nødvendig for å nå bærekraftmålene. Skal man skape det grønne skiftet, må man gjøre en del ting som vil påvirke miljøet. Få har problemer med havvind, fordi vindmøllene er ute av horisonten, diskusjonen er en helt annen rundt vindmøller på land. Da blir det synlig og nært. Det er også årsaken til at Europa har sluttet helt med gruver.

 

Motstand

– Kan man etter hvert få den samme motstanden mot vindparker til havs som det man i dag opplever på land?

– Det er vanskelig å spå, men jeg tror at når man får storstilte vindparker ut av sikt som produserer mye energi, så vil det bli vanskelig å stoppe. Det vil alltid være organisasjoner som kjører sine særinteresser, men jeg er optimist på dette. Med litt flaks og dyktighet kan Norge få en stor rolle også som serviceprovider for havmøller også globalt, på samme måte som innenfor olje og gass.

– Ligger det en fare i at om det blir for mange omkamper, utsettelser, motstand og diskusjoner om utbygging av vindkraft og utvinning av mineraler til havs, og at det i seg selv forsinker det grønne skiftet?

– Ja, absolutt. Embedsverket og forvaltningssystemet i Norge består av dyktige folk og fungerer etter min mening veldig bra, og korrigeres av politikere. Men når man har tatt en beslutning, må man følge spillereglene i et demokrati. Det kan ikke være slik at man aksepterer spillet, men ikke er med lenger nå man ikke får det slik man selv vil. De som nå eksempelvis jobber med å utvikle gruver på land, er frustrerte. De er med på diskusjoner, de forsøker å gjøre alt rett, får lov til å bygge ut, men opplever stadig nye omkamper.  Det medfører et troverdighetsproblem, også overfor investorer – som ofte er internasjonale. Også Norge mister troverdighet som leverandør.

Miljøkonsekvensene
– Hvor store er miljøkonsekvensene knyttet til havvindutbygging?

– Det kommer an på hvor man er i verdikjeden. Det er eksempelvis store konflikter i Sør-Amerika knyttet balsatrær som brukes i havmøllene, tilsvarende regnskogsproblematikken. Man har også utfordringer i forhold til neodym, som brukes som sterke magneter i generatorene. Tallene er astronomiske for hvor mye man faktisk trenger for å bygge disse havmøllene. De direkte miljøkonsekvensene ute i havet klarer jeg ikke å se er store. Og summerer man opp dette regnestykket vil utbyggingen av havvind ha langt større positiv effekt enn nedsider, sier Tjåland.