Absurde konsekvenser av offentlige habilitetsregler

Prinsippet er i utgangspunktet greit: Ingen skal saksbehandle en sak hvor en selv eller nærstående kan få gevinst eller lide tap avhengig av utfallet. Helt fint. Men det gjelder også for politikere som bystyret har valgt inn i styrer og eierforsamlinger. Når bystyret har valgt en politiker inn i Lyses styre eller bedriftsforsamling, kan ikke den politikeren lenger delta i diskusjoner eller avstemninger som vedrører Lyse. Det samme gjelder IVAR, havnen, museene og et mylder av andre små og store selskap og organisasjoner hvor bystyret utnevner medlemmer til styrer, representantskap eller bedriftsforsamlinger. Eneste unntak er kommunale foretak. Konsekvensen er altså en munnkurv: Bystyret velger sine representanter til selskaper hvor kommunen er eier, og de som dermed får førstehåndskjennskap til selskapene, får ikke lov til å snakke om dem.

Og det praktiseres med hard hånd. Selv i partigruppenes interne møter må representantene gå på gangen hvis de er innvalgt i et selskap som er involvert i en politisk sak. De som vet mest og forstår saken best, må tie.

LES OGSÅ: Vil ha andre inn i styrerommene

Snakke med eierne

Selvsagt skal et styremedlem arbeide for selskapets interesser, ikke ta partipolitiske hensyn. Det skal ikke stemmes internt i partigruppene over saker som skal opp i styrene. Det reguleres av lovverket. Men jeg snakker om den motsatte retningen: At representantene ikke får informere eierne om saker som berører selskapene. Hvordan kan man arbeide for selskapets interesser når man ikke engang får redegjøre for fakta i saksbehandlingen? Og aller mest: Hvorfor skal man være eierens valgte representant i et selskap, hvis man dermed ikke kan snakke med eieren om det som foregår i selskapet?

Et nærliggende eksempel fra i år er Forus Næringspark og IKDP Forus.

Forus Næringspark er heleid av kommunene Stavanger, Sandnes og Sola. Styret består av ni sentrale politikere som utvilsomt gjør en samvittighetsfull jobb, og som blant annet er kjent med at planendringene for Forus vil bety en heftig reduksjon i verdien av Næringsparkens eiendommer. Altså en desimering av verdien på kommunenes eiendommer i området, noe vi kunne lese om i sist utgave av Rosenkilden. Det har de ikke lov til å fortelle til sine medpolitikere eller respektive kommunestyrer når planendringene diskuteres, og de kan heller ikke delta i saksbehandling eller bystyredebatter om planarbeidet. «Han visste for meget», het det i gamle krimfortellinger. Dette er ikke så langt unna.

Tre løsninger

Jeg ser bare tre løsninger på dilemmaet. Man kan rekommunalisere eierskapet, altså slutte å ha styrer og eierforsamlinger og la kommuneadministrasjonen styre det hele. Dette har ikke vist seg særlig gunstig, jamføre alle lovbruddene som nå avdekkes i Oslo kommune. Kontrollen blir ikke bedre av at byråkratiet overtar. Eller man kan velge inn eksterne, kompetente styremedlemmer som ikke er medlem av kommunestyrene, og gjerne la styreleder møte opp og informere politikerne underveis når saker skal behandles. Til sist kan man velge å fortsette som før, men endre habilitetsreglene slik at innvalgte styre- og eierforsamlingsmedlemmer får lov til å dele sin kunnskap med sine eiere. Da blir de også tvunget til å være helt oppdatert og kunnskapsrike om organisasjonene de representerer, hvilket for alle må sies å være et gode.