Den som leter skal finne

Equinor gjorde like før påske kjent at selskapet hadde påtruffet en oljeforekomst i den nordlige delen av Nordsjøen med et antatt innhold på rundt 100 millioner fat utvinnbar olje. For alle praktiske formål tilsvarer 100 millioner fat det verden forbruker hver eneste dag. Ettersom det ikke foreligger en samlet global plan for avvikling av oljevirksomheten
og ettersom det i dag heller ikke finnes alternativer som kan erstatte oljen fullt ut, er det fortsatt behov for at noen tar ansvaret for å finne og produsere den olje som skal til for å drive den verden vi kjenner og som vi fortsatt har behov for å vedlikeholde og videreutvikle.

Norge er et av de fremste land med hensyn til å drive petroleumsvirksomhet på en ansvarlig måte. Derfor er det interessant å merke seg at Equinor i sin pressemelding om det nye funnet skriver følgende: «Kvaliteten på ressursene og nærheten til eksisterende infrastruktur sørger for at funnene kan utvikles og produseres i tråd med Equinors klimamål. Ambisjonen er å redusere klimagassutslippene fra egen- opererte felt og landanlegg i Norge med 40 prosent innen 2030 sammenlignet med 2018.»

Det er denne veien vi må følge; finne og utvikle nye oljereserver som gir vesentlig lavere karbonavtrykk. Equinor og de andre oljeselskapene som opererer på norsk sokkel har satt seg høye miljø- og klimamål som allerede har og som vil resultere i betydelige utslippskutt. Vi har sett resultatene lenge og vil komme til å innkassere enda bedre miljø- og klimagevinster i årene som kommer.

En bred samtale

Mange vil likevel ikke være fornøyde med resultatene. Norges biskoper er blant disse. Nylig leverte bispemøtet et skrift som bærer tittelen «Guds skaperverk – vårt hjem». Bispemøtet oppfordrer til en bred samtale om hva som kreves for å forhindre skaperverkets fullstendige krise. I dokumentet heter det blant annet:

«Å være kirke i et av verdens rikeste land forplikter. Vi må erkjenne at vår velferd ofte er bygd på økonomiske strukturer som bidrar til urettferdighet i verden. I flere tiår har Norge forvaltet økonomisk rikdom som et resultat av petroleumsutvinning. Olje og gass forbrennes og blir en del av verdens totale klimagassutslipp. Derfor har også vi
et særlig ansvar for å bidra med ressurser og økonomi for å utvikle nye energikilder og redusere våre utslipp og begrense videre miljøødeleggelse. Både som samfunn og som enkeltmennesker, er det vår forpliktelse å dele av vår velstand. Vi ser nødvendigheten av at det norske samfunn, med fellesskapets økonomiske ressurser, øker bidragene til klimaarbeidet til beste for alle.»

Biskopene sier at «jorden er truet. Klimakrisen som rammer vår klode truer vår eksistens, ødelegger jordens mangfold
og skaper store globale forskjeller mellom mennesker. Både lokalt og globalt skal kirken gi håp og mot.»

Mer politisert

Mange vil si at vi nå opplever en mer politisert kirke enn hva vi har sett tidligere. Kirken vil si at den arbeider for rettferdighet og taler de svakes sak. Det er viktig i vår tid. Vi må likevel ikke glemme hva oljealderen har betydd for å løfte mennesker ut av fattigdom og håpløshet.

Kirken har allerede i flere år markert seg som en kritiker av norsk petroleumsvirksomhet. Motstanden har først og fremst kommet til uttrykk gjennom uttalelser fra kirkemøtet og har preget prekenspråket til biskoper og prester.

Biskop Atle Sommerfeldt i Borg bispedømme er en av kirkens fremste klimakritikere. I en tilfeldig valgt preken finner vi denne formuleringen:

«Vår generasjon må tørre å rette søkelyset på hva vår oljebaserte velstand – for det er det den er – har kostet andre mennesker. Vi vet nå at vår store rikdom har bidratt direkte og indirekte til dramatiske klimaendringer som har ødelagt og vil ødelegge fremtiden for millioner av mennesker, vi vet at vi er en del av en kultur som har utnyttet og fortsetter å utnytte naturens ressurser på det groveste, og vi vet vi er med på å forurense havet på en måte som truer mye av livet der.»

Og her står vi – med et nytt oljefunn til påske. Det gir rom for refleksjoner:

Jeg fristes til å bruke kirkens eget språk og si at den som leter skal finne. Equinors funn til påske handler om forståelse av vår undergrunn på kontinentalsokkelen. Det handler om å forstå hvordan man leter i modne områder. Det betinger en dynamisk utvikling av letemodeller. På den måten kan vi identifisere og høste av ressurser som kan knyttes til eksisterende infrastruktur. Det er god ressursforvaltning og det bidrar sterkt til lønnsomhet.

De største funnene først

Norges historie som olje- og gassnasjon er preget av at vi gjorde de aller største funnene først. Det ga oss en sterkt økonomisk og teknologisk ryggrad fra starten av. Det har vært avgjørende for utviklingen av den olje- og gassnasjonen som Norge er i dag. I dette ligger også en utvikling av en teknologi som stadig sikrer reduserte utslipp.

Equinors oljefunn ert gjort i et område som vi kjenner godt fra før – blokk 31/2 – der Troll ble funnet i 1979. Vi snakker
om et av sokkelens rikeste områder med hensyn til både olje og gass. Funnet er gjort i det tilbakelagte arealer av blokk 31/2, der den første tildelingen skjedde i den fjerde konsesjonsrunden som utvinningstillatelse 054. Den del av 054 som ble tilbakelevert ble senere tildelt som utvinningstillatelse 090 i TFO-runden i 2017. For igjen å bruke kirkens språk; det er ny vin i gamle skinnesekker.

Å se på norsk sokkelgeologi med friske øyne gir resultater. Bare tenk på storfunnet Johan Sverdrup som ble gjort i det område som første gang ble konsesjonsbelagt i utvinningstillatelser 001, som omfattet blant andre blokken 16/2.

Vi står igjen med noen sannheter:

• Gi aldri opp!
• Den som leter skal finne!
• Verden trenger energi, også olje og gass!
• Vi har ansvar for å ta vare på den ene kloden vi har!