Drømmen om månen

Samme år ga den italiensk-amerikanske økonomen Mariana Mazzucato ut boken «Den entreprenørielle staten».

Hennes budskap er at politikerne bør la seg inspirere av den amerikanske månelandingen og sette tydelige mål for innovasjon og teknologiutvikling. «De satte seg mål. Og de nådde målene», som Stoltenberg sa i 2007. Ideen er at tydelige felles mål – såkalte «missions» eller store samfunnsoppdrag – vil inspirere til kreativitet, engasjement og samarbeid blant forskere, innovatører, næringsliv og investorer.

Det må til for å løse de store samfunnsutfordringene. Og det kan gi positive ringvirkninger på andre områder, slik Apollo-prosjektet førte til teknologiske fremskritt innen alt fra polymertekstiler og frysetørret mat til pustemasker og systemer for rensing av vann.

I dag er Mazzucato den største stjernen på den innovasjonspolitiske arenaen. Inspirert av hennes tanker har EU bygget sitt enorme forsknings- og innovasjonsprogram Horisont Europa rundt fem store samfunnsoppdrag. Norske myndigheter reviderer nå Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. I sommer spurte regjeringen i sin høring blant annet hvordan samfunnsoppdrag burde innrettes i Norge, og hvilke samfunnsoppdrag som kan være aktuelle.

Samfunnsoppdrag

Mazzucato har appell på tvers av det politiske spekteret. En Høyre-statsråd ledet revisjonen av Langtidsplanen, og begge de store tankesmiene på venstresiden, Agenda og Manifest, har nylig laget rapporter
om samfunnsoppdrag. Debatten om samfunnsoppdrag i Norge har likevel fulgt nokså tradisjonelle mønstre: Økonomer på høyresiden har spurt om politikerne er i stand til å sette gode mål, og argumentert for en næringsnøytral politikk som overlater mer til markedet.

Venstresiden har tatt til orde for en mer aktiv næringspolitikk, som er kode for at staten skal bestemme mer. Dette er betimelige spørsmål, og det er mange grunner til at det kan være vanskelig for myndighetene å gjøre de riktige prioriteringene. Større ambisjoner gir også større fallhøyde, og en større kake som aktører med gode politiske kontakter kan karre til seg.

Prioriteringer

Men det er ikke noe nytt i at myndighetene setter mål og prioriteringer i forsknings- og innovasjonspolitikken, i hvert fall ikke i Norge. Både Forskningsrådet og Innovasjon Norge har en rekke tematiske ordninger med klare prioriteringer. I tillegg finnes flere aktører med spesifikke oppdrag, som Enova, Gassnova, Sjømatrådet, DOGA og Nysnø.

Det nye er snarere at prioriteringene skal være færre, slik at vi i større grad samler ressursene om noen få store mål. Et par månelandinger, om du vil. Kan vi lære noe av månelandingen også om ulempene ved en slik tilnærming?

«Hvor ble det av deg i alt mylderet?», spør Johan Harstad om månelandingens evige nummer to, Buzz Aldrin. Månelandinger er kappløp hvor vinneren tar alt, og hvor det ikke deles ut sølvmedaljer. Det kan forsterke tendensene til sentralisering i finansiering
av forskning og innovasjon. De største og mest ressurssterke aktørene vil ha best forutsetninger for å nå målene. Med mer oppmerksomhet om noen få store samfunnsoppdrag, blir det vanskeligere for mindre aktører å få finansiering til gode og viktige prosjekter som ikke passer inn i de oppdragene som er definert.

Peke retning

«Vi velger å dra til månen», sa John F. Kennedy i 1962. Og det er aktørene på toppen som setter målene i misjonsbasert innovasjonspolitikk. Visjonære ledere skal peke retning og inspirere oss andre til å komme opp med løsningene. Men det er ikke sikkert at de på toppen har «heila vedet».

I stedet for å la oss rive med av store visjoner, bør vi kanskje vurdere andre tilnærminger til innovasjonspolitikk. EUs regionale utviklingsprogram har lenge bygd på såkalt smart spesialisering. Her er ideen at prioriteringene skal komme nedenfra, gjennom at næringsliv, sivilsamfunn og myndigheter på ulike nivåer sammen oppdager nye muligheter for utvikling som er tilpasset forutsetningene i hver enkelt region.

Det er selvsagt vanskelig å gjennomføre i praksis. Vi ser at mange regionale myndigheter prioriterer områder hvor de ikke har spesielt gode forutsetninger for å lykkes. Og de klarer sjelden å involvere så bredt som idealene tilsier. Men om det er vanskelig for myndighetene å lage gode strategier for smart spesialisering, er det neppe lettere å gjennomføre månelandinger.

Det er lett å la seg inspirere av store mål og visjonære ledere. Men samfunnet får mer innovasjon og utvikling av å utnytte kompetanse og kreativitet på flere områder og blant et bredere sett av aktører. I stedet for å se til myndighetene for å finne vår misjon, må vi skape nye muligheter med utgangspunkt i de ressursene vi har.