Energisikkerhet har en pris

Den dagen den siste kubikkmeter gass produseres, kan vi slukke lyset for petroleumsindustrien på den norske kontinentalsokkelen. Gassen kommer høyst sannsynlig til å overleve oljen. Sluttdatoen kan vi med sikkerhet ikke sette, selv om det er mange som mener at den allerede burde vært satt. Motstanden mot norsk olje og gass får stadig mer synlige og sterke uttrykk i vårt samfunn. Årets ONS tjener som et eksempel på dette.

Anført av den unge svenske klimaforkjemperen Greta Thunberg prøvde demonstranter å forstyrre og forhindre og gjennomføre det som er blitt verdens viktigste konferanse og utstilling for energi, klima og fremtidens løsninger. Selv om ONS blant folk flest fortsatt omtales som oljemessen (noe som er historisk korrekt), er dagens ONS noe langt mer enn olje.

Equinors hageselskap samlet også i år hundrevis av gjester. Selskapets bygninger på Forus var beleiret av demonstranter. Da vi til slutt slapp inn, skjedde det med politieskorte gjennom en skog av demonstranter, og det fortonte seg som den reneste skogrydding. Til demonstrantenes rop om at vi bidro til å stjele fremtiden fra neste generasjon kom vi oss til slutt på innsiden. Retten til å demonstrere er en viktig del av demokratiet. Det er også retten til å bevege seg fritt til et legitimt mål. Demonstrantene var utstyrt med plakater med sine budskap. Plakatene var formet som talebobler som ble holdt opp foran enkelte gjester. Så ble det tatt bilder. Jeg ble fotografert med en uttalelse som forbannet oljen. Den unge danske demonstrant bemerket at «du tar deg da riktig godt ud», hvortil jeg med et smil svarte at det har jeg alltid gjort.

Ubehagelig opplevelse

Kort tid etter var jeg i et selskap der demonstrasjonene under ONS ble diskutert. Jeg kunne ikke underslå at opplevelsene var ubehagelige. Av den unge generasjon ble jeg fortalt at såpass måtte jeg tåle, og det er greit. Men da jeg ble fortalt at demonstrantene hadde tilført energihovedstaten et festlig og fargerikt fellesskap, stanset min forståelse.

Opplevelsene ble en påminnelse om en ny tid. Det kommer til å bli enda tøffere. Men verdens energibehov blir ikke mindre. Derfor haster det med å finne de nye løsningene, samtidig som vi erkjenner at vi fortsatt vil ha behov for olje og gass. Vi må utvide vårt sinn, vår tanke og vårt handlingsrom.

Kravet om et grønt skifte vinner frem, men skiftet vil ta tid. Noen begeistres av at Danmark og Storbritannia har bestemt seg for å avslutte letingen etter olje og gass, men det foreligger ingen erklæringer om at de vil slutte å bruke fossil energi. Kravet om letestans på norsk sokkel er så langt blitt møtt av et politisk flertallssyn som sier at petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen ikke skal avvikles, men utvikles. Northern Light – anlegget for fangst og lagring av CO2 på Kollsnes i Øygarden – ble nettopp åpnet. Kritikerne vil ha det til at dette er «et musepiss i havet», men det er et viktig og riktig musepiss. Det peker sammen med andre tiltak mot en grønnere fremtid.

Andre har kapasitet

Jeg har sagt og skrevet mange ganger, og jeg gjentar gjerne: Verden går videre selv om vi slutter å lete etter og produsere olje og gass på norsk sokkel. Andre har kapasitet til å erstatte våre volumer og vår rolle. I sommer møtte jeg to utsendinger fra Namibia. Vi brukte en hel dag for å snakke om den norske modellen; hvordan vi har organisert virksomheten fra start og frem til i dag og veien videre. Det afrikanske landet har funnet store mengder olje utenfor sine kyster. De ønsker å utvikle sine naturressurser på samme måte som vi har gjort.

Energimarkedet er globalt og det er også behovet for energi. Det er mange globale medborgere der ute som trenger og ønsker tilgang til energi for å få til en utvikling der de beveger seg i retning av vår velferd og levestandard. Det er dessverre langt igjen til rettferdighet.

Det europeiske energimarkedet står oss nærmest. Der er mesteparten av våre kunder. Etter at krigen i Ukraina startet, er Norge blitt Europas største leverandør av gass. Vi har tatt den posisjonen som Russland hadde. Dertil kommer at produksjonen fra det store gassfeltet i Groningen i Nederland nå er slutt. I dag er Europa avhengig av gassen fra Norge, og den er høyt verdsatt, noe som EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen beskriver slik: Norge er et ankerfeste i Europas energiforsyning.

Kan ikke leve av historien

Norge har en fantastisk historie om store leveranser av energi til Europa, men vi kan ikke leve hverken av stor historie eller av store ord. Historien handler også om utvikling og store endringer. Det har vi opplevet, og det opplever vi nå i det europeiske energimarkedet. Da vi opplevde det kraftige oljeprisfallet midt på 1980-tallet, skrev Oljedirektoratet (i dag Sokkeldirektoratet) i sine fremtidsanalyser at det eneste sikre var usikkerheten. Ta frem igjen det sitatet, for det er minst like aktuelt for å beskrive dagens situasjon.

Europas forbruk av gass er etter mer enn et halvt århundre med vekst nå i tilbakegang, samtidig som kapasiteten for mottak av LNG (regassifisering) er økende. Dette kan i årene fremover bety mindre etterspørsel etter norsk gass. Men gassreservene på norsk sokkel er også synkende. Det er sannsynlig å anta at våre gassleveranser til Europa nå er på topp.

Øyeblikkets trøst til de som ønsker en rask sluttdato for norsk petroleumsvirksomhet er denne: Det grønne skiftet i Norge ligger i skjæringspunktet mellom synkende produksjon av olje og gass og økende innslag av fornybar energi. Denne prosessen er i gang, men den vil ta lengre tid enn hva som kan tilfredsstille de som vil ha øyeblikkelige resultater.

Norge er og blir en viktig bidragsyter til Europas energisikkerhet. Dette ansvaret har vi tatt og det tar vi i en tid med økende motstand og en støyfull debatt, der ingen argumenter skal holdes tilbake, som at Norge bidrar til at kloden koker og at vi med en meningsløs krig i Europa også har blitt krigsprofitør.

Den store debatten om energi og klima må uansett føres innenfor rammene av det ubehagelige faktum om at energisikkerhetet kommer i følge med en pris.