Er det tida for mer rør?

Europa trenger mer energi, og de trenger at Norge leverer. De ønsker at vi bygger flere vindparker, oppgraderer vannkraftverkene og bygger flere utenlandskabler. Men de trenger også mer gass. I dag importerer EU-land fortsatt store menger russisk gass, selv om de ikke snakker høyt om det. Norge kan bidra til å erstatte russisk gass.

EU-land har redusert import av russisk gass gjennom rørledninger, men de har økt LNG-importen etter at Ukraina-krigen startet. På den ene siden er EU-land opptatt av å hjelpe Ukraina i krigen mot Russland. På den annen side bidrar de med sine innkjøp av russisk gass til å finansiere Putins krigsmaskin. Den totale LNG-importen var i 2023, ifølge Upstream, i overkant av 21 milliarder kubikkmeter. Det er samme nivå som i 2022. Til sammenligning er Snøhvits, og dermed Norges LNG-produksjonskapasitet ifølge Equinor sine hjemmesider, 6,5 milliarder kubikkmeter.

De største importørene av russisk LNG er Spania, Frankrike og Belgia i nevnt rekkefølge. Ingenting betyr mer for Russland når det gjelder å opprettholde finansieringen av krigen de fører, enn salg av olje og gass. Da er det selvsagt ikke greit at flere europeiske land er med og bidrar til å styrke russisk økonomi. Russisk økonomi har da også vist seg å klare seg bedre enn forventet etter at sanksjonene trådte i kraft. En av grunnene er at sanksjonene på ingen måte er vanntette, for ikke å si gasstette.

NTP-forliket: – Fra vondt til verre

Det beste

Det beste er ofte det godes fiende heter det. Dette kommer klart til uttrykk når det gjelder leting og produksjon av olje og gass i Norge. Ifølge Sokkeldirektoratet er det sannsynlig at 50 prosent av våre uoppdagede gassreserver ligger i Barentshavet. Når enkelte NGO-er og politiske partier går imot at vi skal lete etter mer gass, og absolutt ikke i Barentshavet, blir resultatet at en både gjør det vanskelig å kutte ut russisk gass, samtidig som kullkraftproduksjonen i Europa forlenges.

I tillegg vil Norges begrensede muligheter til å levere mer gass til Europa bidra til å opprettholde import av LNG fra Yamal helt nord i Russland. LNG-skipene seiler forbi Finnmarkskysten, Vesterålen, Lofoten til europeiske havner. Noe kommer også den lange sjøveien fra Sakhalin.

I januar delte Energiminister Terje Aasland ut åtte nye letelisenser i Barentshavet. Equinor er operatør for fire av disse. Aker BP og Vår Energi har fått operatøransvar for to hver. Det kommer til å bli investert mye de neste tre årene både i de nye letelisensene og tidligere lisenser i Barentshavet. De tre norske selskapene planlegger å bore hele 20 til 25 brønner over de neste årene. Så la oss håpe de får suksess.

Olje er lett å eksportere. Eksport av mer gass fra Barentshavet trenger mer infrastruktur enten i form av at en bygger ut mer LNG-kapasitet, bygger ammoniakkanlegg eller bygger et enklere gassanlegg og legger rør på havbunnen fra Barentshavet og ned til Aasta Hansteen som ligger rett vest for Sandnessjøen. Derfra er det et eksisterende rørledningsnett til markedene.

KRONIKK: Hvor lenge kan Norge være den sære i EU-klassen?

Det mest lønnsomme

For vel et år siden foretok Gassco en vurdering av de tre alternativene for gasstransportløsning fra Barentshavet etter forespørsel fra Energidepartementet. Den viser at ressursgrunnlaget i Snøhvit-feltet er tilstrekkelig til å levere gass som gir full produksjon på dagens LNG-anlegg på Melkøya frem til 2040.

Ifølge Gassco og regjeringen.no fremstår derfor etablering av nytt gassanlegg og gassrør som det mest lønnsomme for samfunnet. Men for at et nytt rør skal være lønnsomt, trenger vi trolig å finne så mye gass i Barentshavet som et Aasta Hansteen-felt inneholder. Det vil si over 50 milliarder kubikkmeter gass. En utbygging av Wisting-feltet vil bidra med nær ti milliarder. Resten må finnes fra andre felt.

Når først et rør ligger der, vil nye funn langt lettere bli utviklet og gass transportert til markedet. Dette vil være bra for norsk økonomi og norske arbeidsplasser, men også for Europa som vil etterspørre norsk gass i flere tiår fremover. Samtidig er det slik at produksjonen fra eksisterende gassfelt vil gå ned. Det vil derfor være kapasitet i eksisterende rørledningsnett som bringer gass fra eksisterende gassfelt til markedene både i Storbritannia og det europeiske fastlandet.

SØKER FLERE: – Opplegget er en gavepakke til bedriftene i regionen

Flere rør

Men det kan komme flere rør. Yara vil fange CO2 fra deres ammoniakkproduksjon i Nederland og lagre den til evig tid under havbunnen på norsk sokkel. Andre bedrifter i Europa vurderer tilsvarende. Teknologien er ikke ny. Equinor har fanget og lagret CO2 på Sleipner i over 20 år og også i senere tid i forbindelse med Snøhvit-prosjektet. Men i motsetning til gassrør fra Barentshavet som kan bli et lukrativt prosjekt, vil et CO2-rør i hovedsak være et miljøprosjekt.

Den eneste mulighet til at det kan få en positiv bunnlinje, er dersom alternativet er å betale CO2-avgifter som er større enn kostnadene med fangst, transport og lagring. Men for norsk industri kan begge rør komme til å gi spennende oppdrag.

Det tredje rør som kan komme er for å frakte hydrogen til Europa. Etter hvert som det utvikler seg et marked for blå hydrogen (H2) i Europa, blir det et spørsmål om hva som er rimeligst av enten å frakte gass til Europa, bygge H2-anlegg der og så sende CO2 til Norge og ned under havbunnen utenfor, eller å produsere H2 i Norge og ha frakt bare den ene veien. Spørsmålet er bare om kundene i Europa er villig til å betale. En vil miste mye energi i transmisjonen – og frakt blir dyrt. Derfor vil H2 bli en svært kostbar energibærer.

Så spørs det bare om mulige kunder er villig til å betale. Slik det ser ut i dag er myndigheter og NGO-er langt mer positive enn mulige investorer. Det kan uansett ikke være AS Norge som skal subsidiere europeisk industri og befolkning.

Framtida vil vise hva som materialiserer seg, men mer rør blir det nok.