Grønn omstilling på første klasse

EU vil stramme inn på CO2- utslippskvotene og inkludere nye sektorer i disse. Det skal innføres en karbontoll på importerte produkter. Andelen fornybar energi skal fordobles fra 20 prosent til 40 prosent innen 2030, samtidig som det totale energiforbruket skal ned ni prosent. Fra 2035 skal bare el-biler selges i EU. Dette er bare noen av elementene i pakken, og det er ikke tvil om at europeisk næringsliv står foran en svært krevende omstilling av enorme dimensjoner. Samtidig er mulighetene også nesten uten sidestykke for de tilpasningsdyktige, når man ser på de gigantiske investeringene som skal foretas i nye teknologier og infrastruktur.

Norge er kanskje EUs fremste klima- politiske «rævedilter». Satt på spissen så utformes de store linjene i norsk klima- politikk i Brüssel. Det er nok like greit hvis man tror på de enorme reduksjonene i CO2- utslipp som forskerne sier er nødvendige for å stabilisere den globale temperaturen i 2050. I Norge er det begrenset oppslutning i opinionen om radikale tiltak. Så er spørsmålet hvor stor oppslutningen er i EUs 27 medlemsland når kommisjonens «fit for 55- agenda» skal behandles politisk.

Krevende

Omstillingen er ikke minst krevende for vår region, som lever av å utvinne og eksportere petroleum. Petroleumsnæringen, med sin kompetanse og teknologier, gir oss både fortrinn og utfordringer i omstillingen. Det er krevende å ha en petroleumsnæring som gir en ekstraordinært høy økonomisk avkastning til både kapital og arbeidskraft, samtidig som man skal bygge opp nye næringer som gir en mer normal langsiktig avkastning, og til dels veldig lav avkastning i oppbyggingsfasen. Det er lett å forstå at både kapitaleiere og arbeidstagere kan slite med å forlate noe som er så lønnsomt som oljå.

Samtidig ser vi mange eksempler på at de eksisterende selskapene i petroleumsnæringen kan ha stor gjennomføringskraft når de går inn i «grønne» prosjekter. De har mange typer relevant kompetanse i eget selskap, men ikke minst har de kompetanse til å håndtere komplekse prosjekter som omfatter mange leverandører og krevende kunder. Helt avgjørende er også de finansielle musklene som i betydelig grad er knyttet til kontantstrømmer fra oljå.

Eksempel

Et eksempel som jeg har observert på nært hold er oljeservice konglomeratet Moreld Group, som også har gått inn i offshore havbruk. Moreld-selskap har levert engineering-tjenester til havbruksselskapet Salmar på områder som er kritiske for at Salmar skal lykkes offshore. Samtidig har Moreld sammen med Erko Seafood utviklet sitt eget konsept for offshore havbruk – GM Aqua design – som de har fått gjennomslag for er en betydelig innovasjon i myndighetenes ordning for utviklingstillatelser. Det er vanskelig å se at de dyktige ingeniørene i Moreld kunne bygget opp kompetanse på offshore havbruk og levere løsninger uten å være en del av en organisasjon som også har andre ben å stå på i oljå. I likhet med andre nye næringer tar det nemlig lang tid før offshore havbruk kan gi store positive kontantstrømmer.

Investeringer i offshore vindkraft og havbruk er helt avhengig av at myndighetene får på plass regelverk og gjennomfører tildelingsprosesser. For mange bedrifter og arbeidsplasser er mulighetene for vesentlige kontantstrømmer først mot 2030 og etter. Da er kontantstrømmer fra oljå helt nødvendig hvis arbeidsplasser skal opprettholdes i mellomtiden. Samtidig er det nødvendig med sterke incentiver for å stimulere til omstilling.

Grønn plattform

Regjeringen introduserte for noen måneder sider programmet «Grønn plattform». Gjennom offentlig delfinansiering av forskning og innovasjon skal programmet stimulere til investeringer i innovative verdikjedeprosjekter som kan redusere CO2-utslipp og gi ny sysselsetting. Jeg har selv vært tungt engasjert og leder et av prosjektene som har søkt, og har sett hvordan dette og andre Grønn plattform- prosjekter har skapt helt nye relasjoner mellom bedrifter og forskningsmiljøer. Det kom inn 44 søknader på over fire milliarder kroner, mens budsjettet er på én milliard kroner.

Spørsmålet er om det blant de prosjektene som ikke får finansiering, er muligheter for «grønn» jobbskaping som ikke blir realisert?

Et stunt

Nå framstår Grønn plattform som et engangsstunt fra regjeringen, hvor tildelingene neppe helt tilfeldig skal offentliggjøres en uke før valget. Myndighetene bør vurdere om programmer som Grønn plattform skal være løpende faste støtteordninger, som et bidrag til
å styrke en omstilling som er finansielt risikabelt, som krever betydelig forskning og innovasjon, og ikke minst krever etablering av nye relasjoner mellom bedrifter og andre kunnskapsmiljøer. Slike prosjektsøknader må selvsagt utsettes for kritiske og kompetente vurderinger, og programmet er nødt til å forholde seg til EUs regelverk for støtte til forskning og innovasjon.

Grønn plattform kan være en helt nødvendig del av virkemiddelmiksen for å få til en omstilling i den skala som er nødvendig for å skape nye arbeidsplasser og samtidig senke klimaavtrykket.

Ambisiøst

Det vi ønsker i Norge er noe så unikt som en «grønn omstilling på første klasse». Vi vil for all del unngå en klassisk omstilling preget av konkurser, høy arbeidsledighet og mye smerte. Dette er veldig ambisiøst, og de fleste land vil misunne oss at vi faktisk har de finansielle ressursene til å prøve noe slikt. Men da må myndighetene forstå at så lenge vi opprettholder næringer med god avlønning til kapital og arbeidskraft, så trengs det høypotente virkemidler for å snu disse mot nye verdikjeder i det tempo og omfang som det her er snakk om.

Med de målsettinger som Paris-avtalen og Brüssel har satt for oss, så skal det omstilles og investeres utrolig mye i løpet av de neste fem til ti årene.