Energikommentaren: Ingen AFP for norsk sokkel

Inntektene fra produksjon av olje og gass har gjort Stavanger til et lykkeland både for oss selv og for andre. Hva skulle Europa ha gjort i dag uten gass fra norsk sokkel? Krigen i Ukraina har gjort Norge til Europas største leverandør energi, med gass som dominerende.

Norsk sokkel – i betydningen produksjon av olje og gass – er fortsatt langt unna pensjonsalderen. Det er riktig nok mange som mener at vi burde ha pensjonert denne virksomheten for lengst, men de fleste innser nok at det fortsatt er knyttet store forventninger om energileveranser fra norsk sokkel, fordi energibehovene i dag er vesentlig større enn det som kan leveres fra alternative kilder. Norge er Europas fremste garantist for energisikkerhet.

Har formet Tyskland

Tyskland er Norges største gasskunde. Like før jul var jeg i den tyske ambassaden i Oslo og intervjuet ambassadør Detlef Wächter i forbindelse med at jeg nå skriver en bok om den norske gasshistorien. Ambassadørens budskap var tindrende klart: Norsk gass har gjort Tyskland til det Tyskland er.

Gass er blitt viktigere. Gjennom de seksti årene som har gått siden regjeringen Gerhardsen åpnet norsk sokkel, har vi i hovedsak vært opptatt av olje. De organer som ble satt til å arbeide med disse spørsmål fikk navn etter det som ble oppfattet å være hovedsaken: Olje- og energidepartementet, Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og Statoil. Men bildet endret seg. Det kom en ny tid med nye navn: Energidepartementet, Sokkeldirektoratet, Havindustritilsynet og Equinor.

LES OGSÅ: Ny handelsavtale: – India er «hottest» nå

Mer om gass

Det var flere grunner til at navnene ble endret. Nye erkjennelser av konflikt mellom energi og miljø og økt bekymring for klimaendringer gir mye av forklaringen. Men det handlet ikke lenger bare om olje, men enda mer om gass. I tilfellet Statoil – et navn som fungerte mer enn godt nok i starten – førte børsnoteringen i 2001 til at eierskapet fikk flere eiere enn staten alene. Selskapet ble etter hvert mer enn bare stat og mer enn bare olje.

Gjennom årene har det skjedd store endringer i norsk petroleumsvirksomhet. Produksjon og inntekter har blitt vesentlig større enn antatt, det har skjedd en enorm teknologisk utvikling og politikken har endret seg sammen med en endret virkelighet. Den norske modellen er solid og er godt rustet for fremtiden, fordi den har vært dynamisk og ikke statisk, forutsigbar og verdibasert.

Styrtrike

Inntektene fra olje og gass har gjort oss styrtrike. Tidlig på 1990-tallet fablet noen om at oljefondet kanskje kunne nå 1.000 milliarder kroner. Mange ristet på hodet og sa at det var en spekulativ vurdering av fremtidens inntektsmuligheter. Seksti år etter at vi åpnet vår kontinentalsokkel for leting etter olje og gass har fondet passert 20.000 milliarder kroner. Ikke alle pengene kommer direkte fra olje og gass, men ingen annen næring har gitt et tilsvarende overskudd og gitt grunnlag for en slikk fondsoppbygging.

Vi har konvertert en stor petroleumsformue og skapt en enda større finansformue. Dette har ikke bare skapt muligheter, men også problemer. Våre politikere skal anerkjennes for å ha utvist statsfinansiell disiplin gjennom opprettelsen av fondet og den medfølgende handlingsregel. Handlingsregelen ble vedtatt for å begrense tilførselen av oljepenger i fastlandsøkonomien. Men fordi inntektene fra olje og gass ble vesentlig større enn antatt da handlingsregelen ble laget, vil full utnyttelse av handlingsregelen med dagens pengestrøm fra kontinentalsokkelen ha begrenset virkning mot menneskeskapt temperaturstigning i nasjonaløkonomien. Det er disse problemstillingene som har fått Martin Bech Holte til å skrive boken om «Landet som ble for rikt. Hvordan Norge endte i oljefondets felle». Tusenvis av nordmenn har boken på skrivebord og nattbord. Større opplagssuksess på en bok om økonomi skal man lete lenge etter.

LES OGSÅ: Rogaland-selskap vil bygge verdens største turbinblad med 3D-printing

Forbruk

Økningen i det offentlige forbruket gir særlig grunn til bekymring. Legger man til at Norge også har det høyeste sykefraværet i Norden, gir det grunn til enda større bekymring. I tillegg kommer et alvorlig problem som er knyttet til hvordan våre naboer og allierte ser på oss. Den voldsomme økningen i inntekter, særlig for gass, etter krigsutbruddet i Ukraina har gikk Norge et stempel som krigsprofitør. Finansdepartementet har beregnet at Norges ekstrainntekter på salg av gass i 2022 0g 2013 var 1.270 milliarder kroner. Det var i disse årene gassprisene var på det høyeste. Bare fra Troll alene beløp bruttoverdien av gassproduksjonen til over en milliard kroner per dag. Sammenholder vi denne enorme inntektsstrømmen med Norges krigsbidrag til Ukraina, taler tallene ikke til vår fordel. Norge kommer langt nede på listen over de land som har hjulpet Ukraina. Svaret fra Norge har vært at støtten må vurderes over tid. Det kommer en tid da Ukraina skal gjenoppbygges. Da burde Norge ha mye å bidra med.

LES OGSÅ: To oppkjøp på to uker: – Store nordiske ambisjoner

Sikre energileveranser

Krigen i Ukraina har vist oss betydningen av sikre energileveranser. Et av de første spørsmål som ble stilt etter krigsutbruddet 24. februar 2022 var om Norge kunne levere med gass. Det kunne vi, men ikke i ubegrensede mengder. Vi har fått til en økning av gassleveransene til Europa på 8 prosent, men spørsmålet er hvor lenge vi kan holde den høye gassproduksjonen oppe. Finner vi ikke mer gass, vil produksjonen gradvis synke. Her er vi ved sakens og stridens kjerne: Motstanden mot videre leting og utbygging på norsk sokkel er økende. Vi trenger ikke å gjøre mer enn å krysse Nordsjøen vestover eller sørover for å finne motstand omsatt til politikk. Både den britiske og danske regjering har besluttet at leting etter nye olje- og gassfelt skal opphøre.  Store gassleveranser fra Norge har gjort det lettere for Storbritannia å si nei til fremtidig leting. Som tyskerne er også britene sterkt avhengige av gass fra Norge.

Det tyske og britiske energibehovet lar seg ikke dekke av norsk gass alene sammen med en økende satsing på fornybare energi. Det er bekymringsfullt at Europas to fremste industriland nå vender seg til sin gamle venn: Kong kull.

Hvordan tror vi bildet ville ha sett ut om norsk sokkel hadde gått av med AFP?