Når rikdom avler fattigdom

Flere har fått problemer med å henge med i svingene og å få endene til å møtes. Bildet av et av verdens rikeste land er fullt av tankevekkende kontraster og det er fragmentert. Det er forståelig at det stilles spørsmål. Rikdommen har sine paradokser.

Pengene strømmer inn i statskassen med en styrke som ingen av oss hadde forutsetninger for å forutse bare få år tilbake. Kildene til den overveldende strømmen ligger i hovedsak i energi; vannkraft, olje og gass. Bare i år vi statens inntekter fra produksjon av og gass passere 1.000 milliarder kroner. Høye energipriser fra vannkraftproduksjonen har fristet staten til ekstra skattlegging.

Med de svimlende inntekter kommer fantastiske muligheter, men også store problemer. Hovedproblemet for en økende del av befolkningen er at alt er blitt dyrere. Hverdagen er blitt vanskeligere.

Fellesskapet

For femti år siden – da det politiske grunnlaget for den nye oljestaten ble lagt – var det bred politisk enighet om at den nyoppdagede rikdommen på kontinentalsokkelen var fellesskapets eiendom. Vannkraften har historisk vært underlagt den samme måte å tenke på. Opplevelsen av rikdom kan likevel neppe sies å være en fellesopplevelse i dagens samfunn.

Rentene er på vei opp. Et lån på fire millioner kroner som ble tatt opp da styringsrenten var 0 er i løpet av 13 rentehevinger blitt 100.000 kroner dyrere å betjene i et år. Norges Bank setter renteøkningen inn i det godes tjeneste. Dette er kampen mot den onde inflasjonen. Sentralbanken gjør det en slik bank skal gjøre for å ha kontroll over økonomien. Inflasjonen er en farlig fiende, men den er vanskeligere å forsvare i et land som svømmer over av penger. Sentralbankens dilemma erkjennes: Ikke stramme til for lite slik at inflasjonen får bite seg fast, ikke stramme til for mye slik at landets evne til verdiskaping svekkes og ødelegges. Det er forskjell på et land som bruker penger landet ikke har og et land som har penger som ikke kan brukes. Norge faller i den siste kategori, men det finnes ikke mange slike i dagens verden.

Tyngre og mørkere

Det er noe unikt med Norge, på godt og vondt. Økte renter og høyere matpriser gjør hverdagen tyngre og mørkere for mange. Bankene og dagligvarekjedene bærer imidlertid ikke de samme byrder som folk flest. Det er forståelig at folk undrer seg i et av verdens rikeste land.

Det finnes mange gode forklaringer bak rentenivå og matvarepriser, men for de som kjenner at skoen trykker, vil forklaringene ofte virke som fattig trøst.

Energikostnaden er en annen byrde i hverdagen. Her mangler det ikke på dilemma:

Den som står ved bensinpumpen eller dieselpumpen skal i tillegg til en historisk høy drivstoffpris også føle skam. For vi skal ut av fossilalderen og inn i fornybarhetssamfunnet. Det er ingen grunn til å bestride behovet for denne omstillingen, men det er grunn til å stille spørsmål om realismen i tidslinjen. Det magiske tallet er 2050. Da skal vi være karbonnøytrale. Her er nok aksjonsviljen større enn evnen til å lansere og gjennomføre karbonnøytrale prosjekter. Kampen mot de fossile energikildene er økende, men fortsatt blir det investert i fossil energi, kort og godt fordi det er nødvendig for å kunne sikte en tilstrekkelig tilgang på energi i fremtiden. Protestene blir mer krevende å håndtere: En sykepleier løper ut på gressmatten på Ullevaal under en fotballandskamp. Spillet stoppes for et øyeblikks oppmerksomhet om budskapet: Stopp oljen! Gater stenges av demonstranter i Paris og New York og i flere andre byer på kloden. En ny generasjon og deres besteforeldre vil ikke ha mer av den fossile energien. Men energi og velferd vil de fortsatt ha.

Formidabel oppgave

Det internasjonale energibyrået (IEA) har nylig og for første gang sagt at de fossile energikildene vil nå sin topp i løpet av dette tiåret. Det er grunn til å minne om at det er kun syv år til 2030. Deretter skal den fossile energien være på utfasing. Hvor lang tid det vil ta vet ingen. Det eneste vi vet at oppgaven med å erstatte den fossile energien er formidabel. På veien mot det nye energisamfunnet må vi anta at energien blir dyrere. I et rikt land blir det særlig krevende å vinne gehør for høyere energipriser, eller alternativt et vesentlig lavere energiforbruk. Energisparing er også en vei til forandring. I det kan det ligge dramatiske forskjeller i levesett, særlig i den rike del av verden der energiforbruket er høyest.

Norge er i en unik situasjon med hensyn til tilgang på energi, ikke minst grønn energi fra våre store vannkraftressurser. Heller ikke vannkraften er uproblematisk. Det har vi fått mange eksempler på de siste årene.

Selvpålagt pine

Det virker nærmest som en selvpålagt pine at strømprisen skal være høyst ulik i landet. Norges fremste energifylke – Rogaland – straffes hardt. Takken for å ha lagt så og si alle fosser i rør for å produsere mer enn 16 prosent av landets vannkraft, er at strømprisen er ti ganger høyere i oljehovedstaden enn i hovedstaden. Regjeringen har imøtekommet forbrukerne med strømstøtte, men samtidig har kraftselskapene fått inndratt så store deler av sine overskudd at det ikke er mulig å finansiere nye prosjekter, først og fremst en oppgradering av de eksisterende kraftanleggene til høyere kapasitet. Dette er dårlig ressursforvaltning, ikke minst i lys av behovet for et grønt skifte.

Elektrifiseringen av gassanlegget på Melkøya i Hammerfest er et annet eksempel som fører til stor strid. Spørsmålet er hvor dagens utslipp av 850.000 tonn CO2 blir av den dagen LNG-fabrikken skal drives av elektrisk kraft og ikke av gass, som i dag. Den gassen som brukes til å drive anlegget vil frigjøres for eksport med de medfølgende utslipp av klimagass. Det som til en viss grad kan rettferdiggjøre en slik løsning er om gass fra Melkøya brennes et sted der den erstatter kull. Melkøya krever så mye elektrisk kraft at Finnmark må sikres et vesentlig krafttilskudd for at regnestykket skal gå opp.

Det er grenser for hvor mye man kan føre på energiregningen til folk flest i det rike energilandet.