Stabukken som fikk rett

Harald N. Røstvik
Alder: 72 år
Bosted: Eiganes i Stavanger
Sivilstatus: Gift, en datter
Aktuell: EnergipionerSivilarkitekten, forfatteren, professoren, foreleseren, innovatøren, solenergiforkjemperen, el-bil importøren, debattanten – noen vil sågar beskrive ham som opprøreren – ble tidvis både latterliggjort, oversett og ignorert i hjemlandet. Ikke minst i egen hjemby og i en tid der ordet bærekraft var fremmed og få så behov for andre alternative og fornybare energikilder enn de man levde godt med.

Røstvik har lenge vært forut for sin tid. I dag er det ingen som smiler overbærende lenger. Alvoret har gått opp for stadig flere.
Klimaoppvigleren i oljebyen, mannen med fargerike og umiskjennelige halstørklær, står like staut og rakrygget som kastanjetrærne i Ledaalparken, og har aldri latt seg kue eller bringe til taushet. Men det har kostet til tider.
I dag er det først og fremst studentene ved Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging ved Universitetet i Stavanger som får nye godt av Røstviks kunnskap, erfaring, engasjement og anekdoter.

– Jeg har egentlig bare blitt sikrere og sikrere med årene. Det har ikke vært noe nytt i det jeg sier. Den store forskjellen er at nå blir det lyttet til. I dag er til og med media interessert. Det er også noe nytt.

Ut i verden

Harald N. Røstvik har blitt 72 år, og arbeider i dag som professor ved Universitetet i Stavanger. Som arkitekt og professor i bærekraftig byplanlegging og arkitektur har han helt siden studiedagene vært et engasjert talerør for en annen utvikling. Andre steder i verden har engasjement gitt utmerkelser og priser, i Stavanger har det mer hatt sin pris.

– Innfallsporten min har vært interessen for og respekten for naturen. Jeg vokste opp på Våland sammen med foreldre og tre søsken, spilte fotball og sprang i skogen og dro til hytta på Lauvås i helger og ferier. Min mor var utdannet sykepleier, min far arbeidet som ingeniør og tegnet båter på Rosenberg.

Selv var han tidlig fast bestemt på å bli arkitekt. Røstvik søkte seg til Storbritannia og University of Manchester, skolen der Norman Foster – en av de største nålevende arkitektene som har tatt bærekraft inn i arkitekturen og byene – ble uteksaminert.

– Det var denne tradisjonen jeg gikk inn i. I Manchester ble jeg konfrontert med økologi og klima på en helt annen måte enn her hjemme.
Etter studiene flyttet Røstvik til London, og fikk jobb i Greater London Council, Europas største arkitekt- og byplanleggerkontor. Her ble han i to år før han dro tilbake til Norge.

Hvor skal vi?

Røstvik har alltid vært opptatt av den teknologiske akselerasjonen og de grunnleggende spørsmålene: Hvor kommer vi fra, hvor er vi og hvor skal vi?

– Det handler ikke minst om vi kan styre utviklingen, eller om alt bare er tilfeldigheter.

Miljødiskusjonen og klimakampen er i høy grad preget av følelser, men skal man nå frem og lyttes til må man kunne dokumentere. Det andre elementet som skaper forandring og nye holdninger, er tiden. Det er ikke noe man kan pushe, det bare skjer. Noen ganger er det slik at det ikke er argumentene som overbeviser motparten, men at den massen som representerer motparten dør ut eller pensjonerer seg. Nye generasjoner – som har vokst opp i et annet paradigme – ser verden på en annen måte. Paradigmeskifter handler om modenhet til å tenke nytt, men det skjer ikke over natten.

Motvinden

Akkurat det er noe Røstvik personlig har erfart mer enn de fleste. Han var tidlig ute både med advarsler, argumentasjon og alternativer for et mer bærekraftig samfunn. Mange trakk på skuldrene da Røstvik gikk på barrikadene for solenergi, også da han innførte den første elbilen til Norge og talte oljeindustrien midt imot.

– Jeg har jobbet ganske mye i motvind. De av oss som har stukket seg ut, blir veldig synlige, men også saumfart, og jeg har alltid vært godt forberedt.

– Hvordan har det vært å stå i motvind gjennom flere tiår?

– Jeg har vært en motkraft i Norge, men ikke ute i verden. Mitt utgangspunkt var en utdannelse og et universitetsmiljø preget av giganter, i en nasjon som var en del av verdensherredømme. Jeg var på en måte en del av vinnerlaget, og også overbevist om at den kompetansen jeg opparbeidet representerte framtiden. Min logikk har vært å tenke langsiktig. Flertallet av verdens mektige nasjoner er petroleumsimportører, og har ønsket en utvikling basert på egne energikilder. Det gjelder også dagens utviklingsland. Jeg er overbevist om at flere utviklingsland vil ble mektige på sikt, ganske enkelt fordi de har så mye mer energi enn oss.

Ingen selvfølge

Tilbake til motvinden. Den har til dels blåst sterkt i hjemlandet, og i hjembyen Stavanger spesielt.

– Hvordan har du opplevd å ikke bli tatt på alvor?

– Underveis har det vært utfordrende, for å si det mildt. Men for meg har dette aldri handlet om følelser, men kunnskap. Jeg har blitt mer og mer innstilt på å stå løpet ut.

– Har du et ambivalent forhold til Stavanger i dag?

– Mitt forhold til Stavanger er godt, og jeg har tro på byen. Det må bare et skifte til, og jeg ser at det kommer. Det å få oppleve det som nå skjer – i min alder – er fantastisk. Det er ingen selvfølge at man gjør et så spesielt livsløp i en oljeby, og får oppleve at vinden snur. Selv de mest innbarkede petroleumsforkjemperne draperer seg i grønne kapper som den naturligste ting i verden. Mange har vært konsekvent enøyd, og de har også tatt motparten ganske hardt.

Hva sa jeg?

– Gjør det godt i dag å kunne si: Hva sa jeg?

– De valgene jeg har tatt, har hatt konsekvenser for meg. I perioder var det vanskelig å skape nok aktivitet i Stavanger, og jeg måtte jobbe mye internasjonalt. Når jeg valgte å ta denne risikoen, og i dag ser hvordan nye generasjoner tenker rundt energi og klima, da gjør det godt.

– Vil du i dag si at den oljen som ble funnet i Nordsjøen, aldri burde ha blitt hentet opp?

– Nei, oljeindustrien har tiltrukket seg flinke folk og utviklet fantastiske ting. Det har vært et eventyr, også økonomisk. Nå er diskusjonen ikke hva vi burde gjort, men hva vi gjør framover. Men det har gått 40 år siden jeg gikk ut i et intervju i Rogalands Avis og sa at Stavanger må begynne å forberede seg på å ta posisjonen som energihovedstad. Vi er sent ute, og togbilletten er blitt dyrere.

Høy pris

– Hvor viktig er teknologien, ressursene og kapitalen oljeindustrien besitter for overgangen til fornybar energi?

– Det har skjedd et enormt skifte, ikke minst i retorikken. Men man må huske på at de selskapene man nå skal konkurrere med, allerede har vært i gang i flere tiår. Om man tror at man bare kan ta steget rett inn i fornybar energi, har man ikke forstått hvem man konkurrerer med. Man kan bli god på noe, og havvind er selvfølgelig en mulighet. Ulempen vår er mangel på fysiske infrastruktur og at det vi skal bruke av teknologi er produsert i andre land. Vi har kapital som gjør at vi kan kjøpe oss inn, men til en høy pris. Det andre vi kan gjøre noe
med er å utvikle kompetanse. Det er vi godt i gang med på UiS.

– Skyldes noe av vår tilnærming til fornybar energi også at vi lenge har vært forsynt med vannkraft?

– Ja, vi er som land velsignet med mye energi, og vannkraften er så og si hele vår el-forsyning. Den utgjør likevel bare halvparten av vår totale energiforsyning, og vannkraften har helt klart vært en sovepute. Vi må tenke lenger. Hva skal industrien leve av, hvilken kompetanse skal vi utvikle i Norge og vil vi være med i det store og spennende feltet som det grønne skiftet representerer?

Pioneren

Da International Solar Energy Society (ISES) i fjor utpekte 250 solenergipionerer fra 1950 til 2020, var Røstvik den eneste norske på listen. Under Rio-konferansen i 1992 var han initiativtaker til å få energi opp på agendaen. Han har tegnet soldrevne bygg på flere kontinent, sto bak Norges første energiselvforsynte hus, og fikk med seg a-ha og påfølgende stor oppmerksomhet da han importere den første elbilen til Norge i 1989 og foreslo elbilinsentivene slik vi kjenner dem i dag. Underveis har han gitt ut flere bøker og forelest ved en rekke store internasjonale universiteter.

I lange perioder har han oppholdt seg utenfor hjembyen. Han valgte å flytte fra London i en tid der IRAs bombing gjorde tilværelsen utrygg, og har også et ti år langt opphold som professor i Bergen bak seg. De siste fem årene har han jobbet som professor ved UiS, og har de siste tre årene blant annet har gleden av å veilede den første doktorgradsstipendiaten innen solenergi fra UiS.

– Da jeg kom tilbake etter oppholdet i London, etablerte jeg etter hvert min egen praksis som primært jobber internasjonalt. Det er det jeg har holdt på med store deler av mitt liv.

For sent?

– Føles det av og til som om du egentlig burde vært født tretti år senere?

– Jeg var tidlig ute, men det er først og fremst sett i forhold til oljenasjonen Norge og oljebyen Stavanger. I 1981 var jeg med å etablere Norsk Solenergiforening, som en gren av den internasjonale solenergiforeningen. Jeg har hele tiden vanket i et internasjonalt miljø, og det
var der ting skjedde. I Norge og spesielt Stavanger var motkreftene for sterke. Jeg underviser i dag også i fremtidsforskning ved UiS. For å kunne se langt fram, må man være uten bindinger. De verste forecasterne er de som sitter i et selskap med sterke særinteresser, og går man til media er noen av de aller verste de mest høyprofilerte kommentatorene. De bommer mest, fordi de er bunnet opp i sine gamle fordomsfulle spådommer. Det ser man også i Stavanger.

Byutvikling

– Hvilke tanker gjør du deg om Stavanger og byutvikling?

– Det er i byene klimakampen blir avgjort. Byene er helt avgjørende for å nå halvannen grads målet. Men det kreves handling. Uten å gjøre noe med måten vi produserer energi på, hvordan vi beveger oss og bruker grøntarealer, hvordan vi fanger CO2, klarer vi ikke å nå målene. Stavanger har laget klimaplaner, ambisjonene blir større og større, uten at det er samsvar med aktiviteten og resultatene. Byens karakter er trehusbebyggelsen. Den må vi bygge opp om. Hver lille Manhattan vi skal bygge i Stavanger, vi gå på bekostning av noe, som trivsel i byen. Det er synd, fordi det burde være mulig å finne kompromisser. Da må man inn med mer mykere hånd formgivingen og mer tverrfaglighet. Men introduksjon av solenergi kan heller ikke skje ved å ødelegge alle trehustakene i byen. Da er andre tiltak – som energiøkonomisering – mye bedre. Det man kan gjøre noe med er de store offentlige og private byggene, og de kan bli både mye vakrere og mer fargerike enn de vi har fra før.​

– Ser du for det at man selv i trehusbebyggelsen må sette inn tiltak?

– Vedfyring er livsfarlig. Det tror jeg kommer til å bli avviklet på sikt. Energieffektivisering er en mulighet, men med begrensninger. Til syvende og sist blir dette et spørsmål om den energien man skal bruke. Er den energien ren, må man vurdere om det er akseptabelt nok. Det er ikke galt å bruke energi.

Feil bruk

– Lever du selv som du lærer?

– Mellom 80-90 prosent av utslippene skyldes at vi bruker feil energi – olje, kull og gass. Mitt livsverk har vært å få folk il å forstå det. Løser man det «enkle» problemet, løser man det meste. Dersom det vi selv står for i form av transport eller andre ting var basert på fornybar energi, ville ikke dette vært en diskusjon. Selv tok jeg initiativ til å få den første el-bilen til Norge, vi har rehabilitert vårt hundre år gamle trehus og fått oss en el-bil, og jeg har vært vegetarianer i førti år. Jeg føler jeg har gjort mitt.

– Tar du litt av æren for at andelen el-biler er langt høyere i Norge enn i andre land?

– Ja, jeg gjør det. Det var mange gode krefter den gang, men det var ingen som som på det tidspunkt så de mulighetene jeg så til å koble krefter for å få ting gjort.

Et signal

Sitt rikholdige arkiv – som beskriver overgangen fra fossil til fornybar, metodene som ble brukt ifølge Røstvik for å forsinke overgangen, og mye, mye mer, har han allerede donert til Statsarkivet. I dag bruker han mye av engasjementet og tiden på studentene ved Universitetet i Stavanger. Røstvik er allerede fem år eldre enn pensjonsalderen ved universitetet skulle tilsi, men har ingen planer om å gi seg med det første.

– Jeg har fått forlengelse til jeg er 73, og man kan få forlengelse ett år om gangen frem til man er 75. Det er ikke mange som får forlengelse etter 70. Skal man få det, må man ha relevant kompetanse og det må være behov for deg. Det i seg selv er jo et signal. Og jeg tror studentene liker det – på samme måte som jeg ...