Den stavangerske kjipheten

Åpningen av Kunstsilo i Kristiansand ble en stor begivenhet. Mange ville sole seg i glansen av det som har blitt et skamrost kunstmuseum av topp internasjonalt format. Samtidig ligger det fredelige Sørlandet igjen som en slagmark, utslitt av en hard og polarisert debatt. Det var vanskelig å tåle at en milliardær tok seg «til rette» ved å gi 5000 verk i gave til en stiftelse som lar museet disponere dem evig – pluss at han tok 65 prosent av kostnadene. Dette var nemlig mistenkelig. Tangen ville egentlig berike seg selv. Konspirasjonsteoriene har haglet, forkjemperne har blitt hetset med onde personangrep og prosjektet har vært nær ved å velte flere ganger.

I en kommentar i Aftenposten beskriver Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt Ord, denne tilstanden som et eksempel på «den norske kjipheten. Han skriver: «Å prøve å ta knekken på store nyskapende ideer er en favorittøvelse i Norge. Hvis du orker å holde ut, kan resultatet bli fabelaktig» Og fortsetter: «Vil noen orke å ta slike initiativer igjen, en annen gang, et annet sted?»

Entusiastisk anlagt

I Stavanger-regionen har vi tradisjonelt vært kjent for å få ting til. At vi er åpne og entusiastisk anlagt har gitt oss nytt konserthus (også med betydelig privat finansiering), vi ble kulturhovedstad, noen fant ut at det skulle arrangeres skirenn for verdenseliten i Sandnes i august, mens andre foreslo at vi skulle gjøre som Rio og arrangere verdenscup i sandvolleyball i Vågen med fulle tribuner og full byfest i mange år. Det er 50 år siden at noen la på bordet en idé om å lage verdens største oljemesse til Stavanger og 25 år siden Kong Harald åpnet Oljemuseet, som spesielt Stavanger Aftenblad var en pådriver for.

Kunne dette skjedd i dag, eller har kjipheten også inntatt oss?

I disse dager er de siste leietakerne i ferd med å flytte inn i Stavangers nye høyhus, K8. I utgangspunktet en bygning helt i tråd med sentrumsplanen og dens intensjoner, men likevel har det vært et haraball uten like. Mange føler seg meningsberettiget, både med og uten sin egen spesielle agenda eller kvalifikasjoner for å bedømme arkitektur. Så betent var det at Stavanger Aftenblad så seg nødt til å hyre inn arkitekturanmelder Anders Rubing fra Bergen. En slags sette-arkitekt, med andre ord. Han kunne riktignok ikke innfri forventningene til det lokale kritikerkorpset, men slo til med terningkast 5. Han skrev: «Med «høyhuset» K8 har Stavanger fått et lavt og tjukt, men flott og høyt kontorbygg. Et bygg der høyhusorganiseringen gir leietakerne gode kontorer, opplevelse av et høyhus og fantastisk utsikt over byen. Hvorfor det er blitt så kontroversielt, er for meg uforståelig». 

LEDER: Det nye Vestlandet

En pandemi

Når misnøyen sprer seg som en pandemi, kan det være greit at noen ser oss litt fra utsiden. Det skal jamres og klages og prosjekter skal torpederes. Spesielt synes pensjonerte byplanleggere, arkitekter og politikere å være overrepresentert. Ferske eksempler er det nok av! Anders Ohm har transformert Pedersgata, mens hetses av klageklikken. Aker BP ville etablere hundrevis av nye teknologiarbeidsplasser i Paradis, men kombinasjonen av en liten, men effektiv motstandsgruppe i nabolaget, valgkamp og ny politisk ledelse tok knekken på prosjektet. Regionen er virkelig i ferd med å utvikle en svært spennende turistnæring, men klagefolket vil verken ha cruisegjester eller en Prekestol som er tilgjengelig for flest mulig. Nytt teater på Kannik-høyden kan bli vår «Kunstsilo». Kommunen og fylkeskommunen har vedtatt en samlet utbygging av Rogaland Teater og Stavanger museum på dagens tomter, men vi har nok av mennesker som ser det som sin oppgave å torpedere dette prosjektet. Til og med Stavangers nye byarkitekt. Mange husker Lervigs spektakulære planer om å bygge bryggeri på Bekhuskaien, eller Helen og Hards forsøk på å gjøre Ullandhaugtårnet til en attraksjon. Akkurat nå er vi inne i en periode hvor Nasjonal transportplan skal vedtas, og hvor slaget står om viktige samferdselsprosjekter både i Rogaland og resten av Vestlandet. Men etter en viss NRK-serie heter det plutselig ikke lenger å utvikle nødvendig infrastruktur, men «å bygge ned natur». Høghuset på Bryne mobiliserte enorme motkrefter, og da Egersunds store velgjører, Frode Teigen, ville bekoste en skøytebane til kommunen ble det så mye støy at han ga opp. Og til slutt: I disse dager er akkurat facebook-gruppen «Nei til datasenter på Jørpeland» etablert.

LES OGSÅ: Byutvikling i krabbetempo

Massiv motstand

I denne regionen er vi kjent for å være samfunnsbyggere. På sett og vis står vi i et nytt veikryss, som da vi valgte å bli oljehovedstad for 60 år siden. Nylig kom den første havvind-aktøren på plass, nemlig nederlansk-belgiske Ventyr med forankring hos NorSea i Tananger. De enorme investeringene og det høye antallet nye arbeidsplasser dette medfører kan du lese om i magasinet du nå holder i hånden. Fortsatt skal det riktignok jamres og klages fra noen, mens andre jobber målrettet for at mest mulig av denne aktiviteten skal foregå i Stavanger-regionen.

Veldig mye av ny næringsutvikling i regionen retter seg inn mot grønn energi. Massiv motstand mot alle former for kraftutbygging, nødvendige mineraler, bærekraftig boliger og næringsbygg og infrastruktur er en direkte trussel mot det grønne skiftet og en trussel mot de neste generasjonene som skal ha en jobb å gå til. Offentlig støtte eller tilpassede rammevilkår trengs ofte i energiomstillingen, men de som lanserer slike prosjekter blir gjerne kritisert for å drive tilkarringsvirksomhet.

Jeg kjenner ingen som mener at debatt er usunt. Et kritisk lys på store byggeprosjekter er helt nødvendig, men må ikke forveksles med smålighet, kjiphet, mangel på visjoner og et snevert fokus på egne interesser. Det er enkelt å være imot alt mulig, husk bare at det ofte blir perspektivløst. En annen paradegren fra enkelte er dessuten å peke på næringslivet som en snever særinteresse helt uten evne til å tenke samfunnsinteresser, den slags foregår nemlig kun i offentlig sektor, på universitetet eller i Aftenbladets lederspalte. Og hvis man fremmer felles satsinger og forsøker å få fram bredt forankrede prosjekter, beskyldes man for å skape en klam og kveldende konsensuskultur.

Da kan det være smart å erstatte denne mistenksomheten med et tilbakeblikk på hva denne regionen har fått til de siste hundre årene, nettopp i samstemthet mellom næringsliv, kommuner og utdanning.

Kristiansand sto seg gjennom stormen og fikk sin Kunstsilo. Mange politikere måtte betale en høy pris for å være på «feil side», men de trodde på prosjektet. At vi har politikere som står løpet, selv når det stormer, er viktigere enn på lenge.