Hvor lenge kan Norge være den sære i EU-klassen?

I februar i år gikk «Stavanger-Brussels Summit» av stabelen – i Brussel. Sammen med Stavangerregionens Europakontor, arrangerte Næringsforeningen mange foredrag for å gi innsikt i hvordan det jobbes og hva som foregår i Brussel. Ola Reinseth fra Stavangerregionens Europakontor, har også bidratt faktagrunnlag til denne artikkelen.

Det var innholdsrike dager for oss i Brussel, og vi satt definitivt igjen med en større og sterkere forståelse av de klima- og sikkerhetsutfordringer Europa og verden står overfor. Det vil kreve et tett samarbeid og raske, gode prosesser, metoder og beslutninger. Vi ble samtidig minnet om at selv om EØS-avtalen er svært viktig for Norge, har den sine begrensninger og utfordringer. 

PÅFYLL: Powerpoint-kongens tre beste tips 

En skoleklasse

Se for deg EU som en skoleklasse. Da elevene begynte i klassen, var det noen av de mindre elevene som syntes skoleuka var litt lang. De forhandlet seg dermed til et unntak fra visse timer. Blant de timene de skulle slippe var fiskeritimene og landbrukstimene. I siste liten bestemte de fleste av elevene seg likevel på å bli med på hele læreplanen. Alle timene! Til gjengjeld skulle de få lov til å være med å bestemme hvordan læreplanen og skoleåret skulle utvikle seg framover.

Men, det var tre elever som fortsatt nektet å bli med på hele opplegget. De ville fortsatt forholde seg til den fremforhandlede avtalen, som man valgte å kalle EØS-avtalen. For to av de tre EØS-elevene ga det mening. De var veldig små elever som ville ha store vansker med å forholde seg til den enorme læreplanen til de andre elevene. Den ene, som het Island, var ganske isolert og bodde langt vekke fra både skolen og de andre elevene. Den andre, Liechtenstein, var så liten av vekst at han ikke kom til å vokse i takt med de andre elevene. Men den siste EØS-eleven, Norge, hadde egentlig alle forutsetninger for å samarbeide med de andre elevene på like vilkår og delta fullt ut i klassen. Norge kom fra en velstående bakgrunn etter å ha arvet mye energi, klassens viktigste ressurs. Arven var riktignok forvaltet klokt. Mye klokere enn klassens tidligere energiarving, Storbritannia, som for øvrig hadde forlatt klassen i brask og bram etter å endelig ha bestemt seg for at hjemmeundervisning var det som passet best for vedkommende.

LES OGSÅ: – Opplegget er en gavepakke til bedriftene 

Tøyet strikken

Men nettopp det at Norge hadde tilgang på energien hele EU-klassen trengte, var noe av grunnen til at Norge våget å tøye strikken for hva EØS-avtalen innebar. Hver gang klassen fattet nye beslutninger sammen, tok Norge seg stadig lengre betenkningstid på om hen ville være med eller ikke. Etter hver begynte det å utforme seg et etterslep med saker hvor Norge ennå satt i tenkeboksen. Dette begynte å forarge de andre klassekameratene. En avtale som den Norge og de to mindre landene satt på, hadde man aldri klart å forhandle seg til i dag. I tillegg hadde andre forhold endret seg. Energi var fortsatt klassens absolutt viktigste ressurs. Norge hadde ikke nok til alle, og delvis måtte de importere det fra andre elever på skolen, utenfor klassen.

Men dette var risikabelt. De andre elevene på skole var ikke alltid til å stole på. Dessuten var den energiformen de brukte mest, og den Norge hadde mest av, dårlig for klassemiljøet. Luften i klasserommet ble utholdelig. Derfor ble det bestemt at de skulle gå sammen og produsere sin egen, rene energi. De valgte å kalle det «frihetsenergi». Dette ville kreve en stor retningsendring i læreplanen. Det ville kreve samarbeid, det ville kreve hardt arbeid og det ville kreve harde prioriteringer.

Å blidgjøre Norge var ikke en av disse harde prioriteringene. Norges selektive deltakelse var i veien, og villigheten til å komme denne sære klassekameraten i møte var mindre enn før.

ELFLY: Sju grunner til testarena på Sola

Ny EU-debatt

EØS-avtalen har som sagt tjent Norge godt, og vil forhåpentligvis gjøre det i årene som kommer også. I en situasjon med et aggressivt Russland i Øst og risiko for europeisk handelskrig med USA og Kina – må vi være tett allierte med våre største og viktigste handelspartnere i EU. Men det er mindre aksept nå for at Norge skal kunne velge hva vi vil være med på og ikke. Det er ikke automatisk slik et EU vil sørge for vaksiner til Norge neste gang det kommer en pandemi eller når de skal forhandle med USA eller Kina om handelssanksjoner og straffetoll. Verden er definitivt blitt et enda tøffere sted for et lite land som er avhengige av gode venner. Da er det kanskje på tide vi stiller helhjertet opp for dem og blir med i fellesskapet? At vi tar EU-debatten på ny, 30 år siden sist?